«Erna, Tine, Tord og Siv smelter iskanten» kunne vi lese i en kronikk i Aftenposten på mandag. Bak innlegget står blant annet Den norske kirke. Kirken har blitt partipolitisk, og legger seg på linje med Miljøpartiet De Grønne i klimadebatten.
«En bred allianse av fagbevegelse, miljøbevegelse og kirke har gått sammen for å kreve en omstilling av Norge, bort fra fossil energi», kan vi lese i innlegget. Alliansen mener Regjeringen fører en «aggressiv oljepolitikk», at «vi må la den resterende oljen ligge» og at de krever «en politisk nedbremsing av oljeutvinningen».
Ved å melde seg inn i denne alliansen inntar kirken et politisk standpunkt på vegne av sine medlemmer. Dette standpunktet kan jeg ikke stå inne for. Jeg tvitret på bakgrunn av dette at jeg melder meg ut av kirken. Det skapte stort engasjement.
LES OGSÅ: Melder seg ut av kirken etter olje-kronikk
Kirken har blitt politisk
Jeg applauderer en kirke som engasjerer seg i klima- og miljøspørsmål. Det er viktige spørsmål som berører alle og som fortjener mer oppmerksomhet. Mitt problem med kirken er ikke at de retter søkelyset mot klimautfordringen. Det er måten de gjør det på som er utfordrende.
Ved å melde kirken inn i klimavalgalliansen, som står bak innlegget i Aftenposten, har ikke kirken rom til oss som er medlem av kirken, opptatt av klima og miljø, men samtidig mener at Norge bør ha en olje- og gassnæring.
Kirken har blitt en politisk part. De legger seg på linje med Miljøpartiet De Grønne, som også mener løsningen på klimautfordringen ligger i å legge ned norsk olje- og gassproduksjon. Den 10.2 i Dagsnytt 18 tok biskop Tor B. Jørgensen, på vegne av kirken, til ordet for å heve det samlede skattenivået i Norge, for å sikre velferden. Dette er et kjent standpunkt fra venstresiden. Men hvor politisk skal kirken være?
Støter vekk medlemmer
Etter skillet mellom kirke og stat er det naturlig at kirken trår vannet, og tenker nytt for å finne sin retning. Men gjennom å bli stadig mer politisk, om det handler om skatt eller olje og klima, gjør kirken mitt medlemskap til et spørsmål om politisk tilhørighet.
Kirken kan selvfølgelig velge å gå i den retningen, men da må den også være forberedt på at det kan støte noen mennesker ut av kirken, som f.eks. meg. Kirken beveger seg vekk fra å være en bred folkekirke, til bli en mer radikal meningsaktør.
Kirken blir stadig mer saksorientert, og presenterer konkrete politiske løsninger. I klimaspørsmålet mener jeg de i tillegg presenterer dårlige løsninger.
LES OGSÅ: Andakt i en overgangstid
Trenger fortsatt oljeproduksjon
Kirken viser til at store deler av petroleumsressursene må bli liggende i bakken dersom vi skal begrense oppvarmingen av kloden til to grader i dette århundret. Det blir brukt som et argument mot å åpne nye areal for utvinning. Men det internasjonale energibyrået (IEA) er tydelige på at det først og fremst er kull som må bli liggende i bakken, altså 2/3 av de fossile ressursene, ikke nødvendigvis petroleumsressursene. Innenfor 2-gradersscenariet vil det fortsatt være rom og behov for betydelige mengder olje og gass, gitt at vi lykkes med å fase ut eller rense kullkraftverk.
IEAs analyser viser at man innenfor 2-gradersscenariet, i 2035, vil ha behov for om lag 80 millioner fat daglig. I dag produserer Norge om lag 1,5 millioner fat daglig.
SE OGSÅ: Kronikkforfatteren deltar i Debatten
Det kan virke som om kirken tror spørsmål om nye areal handler om å øke norsk petroleumsproduksjon. Det gjør det ikke. Ved å åpne nye areal kan vi opprettholde dagens nivå, men det vil bli nærmest umulig å øke produksjonen.
Produksjonen er allerede mer enn halvert siden 2002. Hvis vi ikke åpner for produksjon fra flere og nye områder, som f.eks. i Barentshavet, vil produksjonen vår falle med 75 prosent innen 2050. Og når vi kjenner behovet, skjønner vi at dette bare vil dekkes av andre produsenter andre steder i verden om Norge ikke produserer. Det er ikke god klimapolitikk.
Utelukker ikke norsk produksjon
Verden trenger energi. Det er fornuftig at Norge bidrar i all den tid vi allerede har sterke virkemidler her som sikrer en produksjon som er svært karboneffektiv og har fokus på å kutte utslipp. Å flytte produksjonen løser ingen verdens ting. Achim Steiner, sjef for FNs miljøprogram UNEP, sa i august i fjor at det å stenge ned norsk produksjon slik kirken tar til ordet for, vil være dyr symbolpolitikk.
FNs klimapanel har også pekt på gass som en viktig del av løsningen på vei mot fornybarsamfunnet. Det er grunn til å tro at det finnes store mengder gass i Barentshavet. Samtidig peker FN på behovet for en pris på karbonutslipp (som Norge allerede er verdensledende på), rensing og teknologi, og utfasing av kull. Jeg er helt enig med FNs klimapanel her, og det utelukker ikke norsk produksjon.
LES OGSÅ: Hvor var dere da kampen pågikk?
Lei av å vente
Jeg har brukt min stemmerett ved samtlige kirkevalg og stemt på moderate kandidater jeg mener best representerer mitt syn. Først og fremst for å påvirke det som tradisjonelt har vært trosspørsmål. Et eksempel er homofiles mulighet til kirkelig vigsel. Jeg mener kirken burde tillate dette. Derfor har jeg forsøkt å påvirke kirken i den retningen. Da Kirkemøtet sist diskuterte tema i 2014 endte det fortsatt med "nei". Jeg vurderte allerede da å melde meg ut, fordi jeg mente kirken gikk i en retning som ikke var forenelig med min tro. Jeg var lei av å vente på endring.
De som dermed tror at homofiles rettigheter var mindre viktig for meg enn olje- og gassnæringa tar dermed feil. Dessverre er ytterste venstresides klimapolitikk viktigere for kirken enn å tillate at homofile får avgi løfter om evig troskap i kjærlighetens navn med kirkelig vigsel. Fagbevegelsen og miljøbevegelsen har tydeligvis ingen homopolitiske kvaler i sitt valg av sengepartner. Og da ble svaret enda enklere for meg.
