Tidlig i desember dro jeg på en fertilitetsklinikk på 12-ukerskontroll.
Jeg var lykkelig.
Målet med kontrollen var egentlig bare å få et ultralydbilde, slik at jeg kunne vise venner og familie at vi endelig ventet barn.
Slik ble det ikke.
På en sjekk noen uker tidligere sto alt bra til: Vi hørte hjerteslag.
Jeg og mannen min bestemte oss for at vi skulle dele den gode nyheten med familie og venner i jula. Men da vi kom tilbake i uke 12, hørte vi ikke lenger hjerteslag.
Legen konstaterte at det dessverre ikke var noe liv.
Time ble bestilt på sykehuset for utskraping.
Noen dager senere lå jeg på St. Olavs hospital med en gigantisk bleie og hadde det vondt, fysisk og mentalt. Jeg tenkte at livet er så forbanna urettferdig!
Andre får det jo til. Jeg kjente meg skamfull og utilstrekkelig.
Men jeg tenkte også at dette ville vært lettere å bære hvis det var enklere i vårt samfunn å snakke høyt om det som hadde skjedd meg.
Derfor skriver jeg denne kronikken.
Mannen min og jeg har vært gjennom elleve prøverørsforsøk. Vi startet fertilitetsbehandling i 2015. Etter et sjette forsøk – uten at jeg ble gravid – ville mannen min gi opp.
Han argumenterte med at vi kan ha et godt liv uten barn. Jeg var – og er – enig.
Å gå gjennom prøverørsbehandling er tøft. Det er den mentale påkjenningen av å håpe så inderlig sterkt på to streker på testen, og den enorme skuffelsen når det ikke skjer.
Det er den fysiske påkjenningen av hormonkurer, og inngrepet når de tar ut og setter inn egg.
Og i tillegg kjenner jeg på skam.
Jeg skammer meg ofte over at det skal være så viktig å få «egne» barn.
Jeg har fått mange spørsmål og kommentarer:
«Er det så viktig med egne barn, hva med fosterbarn og adopsjon?».
«Tenk å bruke så mye penger på å få egne barn, når det er så mange barn i verden som ikke har foreldre?».
«Hvorfor ønsker du deg et sånt heteronormativit liv. Er ikke du feminist, da?».
«Det er nok mennesker på jorda, tenker du ikke på klimaet?».
«Barn er ikke meningen med livet!»
Jeg tror ikke at det å få barn er meningen med livet. Men jeg har alltid hatt veldig lyst på barn. Mannen min og jeg ble enige om et siste forsøk.
Og så ble jeg gravid – på ny. Jeg husker ennå følelsen av lykkerus.
Dessverre døde mormoren min like etterpå, og jeg ble nødt til å reise langt.
På vei hjem med fly fra Dubai til Oslo begynte jeg å fossblø. Jeg kjente smerter i hele kroppen som jeg aldri har kjent på før. Jeg var alene på flyet – og i sjokk.
Den ene flyvertinnen fortalte meg at jeg holdt på å spontanabortere. Jeg var i uke 12.
Da vi landet, ble jeg henta av ambulanse og kjørt til Akershus sykehus.
Vi prøvde en gang til. Gravid – igjen!
Jeg tenkte at «nå er det virkelig vår tur», etter seks forsøk uten hell og en brutal spontanabort. Så mista vi det – i uke 8.
Nå hadde også jeg lyst til å gi opp. Men vi hadde ett forsøk og embryo igjen.
Igjen ble jeg gravid. Samtidig trodde jeg ikke helt på det. Jeg ventet lenge før jeg turte å fortelle det til noen.
Men i oktober 2018 fødte jeg vår vakre datter.
For litt under ett år siden begynte vi å prøve å få nummer to.
Vi har flere embryo på frys, men man betaler en sum for «innsett» – altså det å sette inn det befruktede egget i livmor.
De samme spørsmålene kom:
«Nå som dere har et eget barn, kanskje adopsjon eller fosterbarn passer bedre nå?».
Jeg er katolsk og troende. Det er mye jeg ikke liker ved kirkens lære, som at abort er en dødssynd eller at prøverør er en synd.
Alt dette har jeg reflektert over, også i arbeidet med en doktorgrad i systematisk teologi og filosofi.
Men jeg sliter når det kommer til disse spørsmålene:
Er jeg egoistisk som bruker så mye penger på å lage et barn? Er det så viktig med et biologisk barn?
Straffer Gud meg for at vi holder på med prøverør?
Da jeg endelig klarte å bli gravid, føltes det godt og trygt.
Jeg tenkte: «Kanskje er kroppen min mer mottakelig nå?».
Men slik gikk det altså ikke.
Her i sykehussengen på St. Olavs hospital vet jeg ikke hva jeg skal tenke lengre.
Jeg kjenner på følelsen av skam.
Skam over at dette er så viktig, når det er andre barn i verden som trenger meg.
Skam over at jeg allerede har fått et barn, og burde nøye meg med det.
Skam over å feile og at kroppen min ikke er «kvinnelig» nok.
Skam overfor Gud – som jeg begynner å tvile på om er på min side eller ikke.
Men dette er noe vi må snakke om. Stadig flere i Norge er ufrivillig barnløse.
Det var først etter at datteren vår ble født at jeg greide å snakke åpent om mine erfaringer med prøverør og spontanaborter med venner og familie.
Etterpå har flere åpnet seg.
Vi kjenner på det samme: Det hadde vært enklere om folk snakket om det, da hadde jeg ikke følt meg så unormal.
Og vi hadde også unngått noe av smerten.
En gang kom en bekjent kom bort til meg og sa: «Har dere ikke barn enda, du er jo ferdigutdannet og begynner å bli gammel?».
Da var vi på forsøk nummer fem, som feilet.
Det kan noen ganger virke som om folk får barn av å ha sex bare én gang.
Men det er jævlig vanskelig å få barn. Ikke for alle, men for mange. Og det er mentalt og fysisk krevende.
Etter 11 forsøk gir jeg likevel ikke opp.
Mye av grunnen er legen og sykepleieren min på fertilitetsklinikken: De gir meg håp, men også et realistisk bilde av hva som kan skje.
Nei, barn er ikke meningen med livet. Men jeg ønsker meg egne barn. Det må være lov, selv om jeg er katolsk feminist.
Jeg håper vi snart kan normalisere hvor vanskelig det er for mange å bli gravide, og at det er vanlig å få hjelp.
Les også denne Ytring-kronikken om ufrivillig barnløse menn:
