Jeg er narkoman. Jeg er også alkoholiker og pillemisbruker. Jeg er en av dem som har ødelagt alle de gode relasjonene jeg en gang hadde. Og lagt hele livet mitt i ruiner. Men jeg har bygget det meste opp igjen, og vunnet tilbake de menneskene jeg er glad i. Fordi jeg fikk hjelp til å slutte.
Jeg er en av dem du kunne truffet på «Plata» når jeg var tom for noe å ruse meg på. Hvis jeg hadde fått all den hjelpa jeg ønsket til å fortsette og bruke rusmidler, ville jeg på dette tidspunktet i livet vært helt borte. Jeg ville mest sannsynlig vært død.
Rehabilitering med legemidler
LAR – legemiddelassistert rehabilitering – reddet en gang livet mitt, og det er jeg oppriktig takknemlig for. LAR er det tilbudet som blir gitt til flest rusavhengige i dag. Snart 8000 mennesker er i dag under LAR-behandling, og får i praksis utdelt syntetisk morfin av staten.
I dag er jeg kanskje å anse som privilegert, da jeg er en av de ytterst få som er skrevet ut av LAR, som har fått papirer hvor det står svart på hvitt at jeg ikke lenger hører inn under denne spesialisthelsetjenesten.
Å komme seg ut av LAR-systemet er ingen enkel oppgave. Det legger overhodet ikke til rette for det. Tvert imot, det finnes ingen løsninger eller ambisjoner om å få LAR-pasienter over i en medisinfri hverdag. Men LAR redda som sagt livet mitt på et punkt.
Jeg husker overraskende godt den gangen jeg ble gjort oppmerksom på akkurat det. Det var under et ansvarsgruppemøte med NAV, fastlege, ruskonsulent og LAR-kontakten. Vi kom fram til den erkjennelsen i fellesskap, at sannelig hadde LAR reddet livet mitt. Og jaggu hadde jeg fått et bedre liv med på kjøpet. Men følelsen jeg satt igjen med var at jeg skyldte LAR livet mitt. Nå eide de meg! Hvis jeg ikke gjorde som menneskene rundt dette bordet nå forlangte, ville de ta alt sammen fra meg igjen. Jeg sto i en slags dødsgjeld ovenfor LAR, og kontrakten sa at denne ville vare livet ut. Dét gjorde meg uvel. Jeg husker jeg krympet meg, og følte meg veldig liten.
Veien ut
Jeg var der fordi en del av meg – den sunne, levende delen av meg – virkelig ønsket å bli rusfri. Jeg var der fordi håpet fortsatt ikke var dødt. Jeg trodde på, og var villig til å kjempe for, et liv helt uten rus eller medisinering. Da jeg ga uttrykk for dette, smilte de bare overbærende, og ristet litt på hodet. LAR er et livsvarig behandlingsforløp – punktum. Der og da døde håpet mitt.
I over åtte år levde jeg uten håp om et rusfritt liv. Jeg følte at de rundt meg hadde gitt opp, og at framtiden min var avlyst. Noen form for rehabilitering så jeg aldri snurten av. Grunnen til at jeg i dag er helt rusfri, etter over 25 år på kjøret, er fordi jeg fikk muligheten til å være med på et privat pilotprosjekt som het Veien Ut. Jeg møtte en annen rusavhengig som strakte ut en hånd og trodde på meg når jeg selv hadde gitt opp.
Legalisering ingen løsning
I dagens debattfora er legalisering det «hotteste» temaet. Mye av argumentasjonen ser slik ut:
«Legaliserer cannabis! Det er nesten helt ufarlig, og vi har via en merkelig logikk kommet fram til at det faktisk er helsefremmende på mange områder. At hasj fører til sterkere stoffer er også bare sprøyt. Ingen av de narkomane jeg kjenner har noensinne hatt noe problemer med hasj.»
Argumentasjonen fra den hasjrøykende skaren, som ofte består av mer eller mindre velfungerende personer, er på sitt beste underholdende. På sitt verste er den drepende usaklig og helt uten rot i virkeligheten.
For oss som er rusavhengige, og som begynte med hasj, og utviklet sin avhengighet i verdenen av vrangforestillinger og paranoia som hasjen frembringer, er den til veldig liten hjelp.
Jeg kan ikke få si det klart nok: Å legalisere cannabis, eller andre illegale rusmidler for den del, vil på ingen måte hjelpe de rusavhengige som virkelig ønsker og trenger hjelp til å slutte.
Mange rusavhengige har ikke noe ønske om å slutte. Mange har ingen grunn til å slutte. Og hjelpeapparatet eller samfunnet kan ikke fremprovosere et sånt ønske. Jeg mener ikke at straff er noen løsning, og heller ikke en riktig behandling av problemet.
Jeg vet at mange rusavhengige redder livet ved hjelp av behandling med Subutex eller metadon, og at mange som lider av avhengighet også trenger medisinsk behandling for psykiatriske lidelser.
Men veldig mange av oss trenger nettopp ikke det!
FØLG DEBATTEN: og
Den rette hjelpen
Hvis målet er å hjelpe oss som virkelig ønsker å hjelpes, så for guds skyld gi oss den rette hjelpen. Gi oss den hjelpen vi trenger! Vi er mennesker som trenger å reddes fra oss selv. Det vår avhengighet krever er det som tar livet av oss.
Vi har alle forskjellige behov, men akkurat nå trenger vi sårt flere alternativer som tilbyr medisinfrie behandlingsopplegg. Alternativer som tilbyr en vei ut av LAR-systemet. Og som tar sikte på å oppnå en varig rusfri tilværelse for dem som ønsker å prøve på det. Enhver rusavhengig kan med den rette hjelpen bli en ressurs i samfunnet. Jeg vet at dette er mulig. Jeg er en av dem.
Veien Ut er en livssynsnøytral stiftelse etablert i 2013. Veien Ut bruker naturens positive effekt sammen med profesjonelle terapeuter for å hjelpe rusavhengige til å leve et varig rusfritt liv.
Se to fra Veien ut som gjester i Lindmo:
