Replikk

Når sportskommentatorer mister kontrollen

Dersom Klæbo skulle ha fulgt sporet til NRK-sporten når det gjelder kommunikasjon, er jeg redd det hadde gått med langrenn som med lineær TV og papiraviser: Mot slutten.

Johannes Høsflot Klæbo Alpe Chermis, Italia 20200105. Johannes Høsflot Klæbo på siste etappe under Tour de ski i Val di Fiemme.

Alpe Cermis, Italia 20200105. Johannes Høsflot Klæbo på siste etappe under Tour de ski i Val di Fiemme. Vi må tørre å utfordre og tenke nytt og innovativt, også når det handler om kommunikasjon, skriver faren til Klæbo, Haakon Klæbo.

Foto: Terje Pedersen / Terje Pedersen

Redaksjonelle kommentatorer i NRK og Adresseavisen er tydeligvis redde for utviklingen og bruken av nye og digitale medier, og roper høyt etter den klassiske pressekonferansen. De virker å være redde for at andre enn de tradisjonelle mediehusene skal bygge opp sin egen medievirksomhet via egne kanaler.

Når de unge

Vi ser det over hele verden. De tradisjonelle medieaktørene får konkurranse fra selskaper, organisasjoner og/eller enkeltpersoner som velger å utvikle sine egne kanaler. Enten kanaler som de selv eier – eller som de «leier» av multinasjonale sosiale mediekanaler som YouTube, Facebook, Instagram etc.

Johannes Høsflot Klæbo instagram

Dessverre har jeg hatt et uhell og brukket fingeren min. Jeg kan ikke starte i Falun denne helgen, men jeg håper virkelig jeg blir klar for Ski Tour 2020, skrev Klæbo på Instagram.

Foto: Instagram / NTB scanpix

Noe kalles «influensere». Annet kalles «content» eller innholdsmarkedsføring – som da ikke er styrt i henhold til redaktørplakaten.

Internasjonale idrettsorganisasjoner, klubber og enkelte idrettsutøvere har for lengst entret banen for medier og kommunikasjon. De har valgt å beholde rettigheter – og ikke bare selge de til «nye og gamle» TV-kanaler. De har valgt å starte sin egen TV-plattform, sine egne nyhetsbrev, nettaviser, sosiale mediekanaler og innhold som de selv kontrollerer.

Vi bør lære av hvordan dagens ungdom viser sin sårbarhet og ærlighet

På den andre siden har de tradisjonelle mediene beveget seg stadig mer inn på sportens arena, med blant annet ulike eventer, managerspill med mer.

Jeg er manager for og pappa til Johannes, som har fått tyn fra NRKs kommentator Jan Petter Saltvedt og Adresseavisens kommentator Birger Løfaldli for det de anser som manglende åpenhet gjennom å bruke egen YouTube-kanal til å fortelle hvordan bruddet i fingeren skjedde.

Samt påstander fra Saltvedts om at Johannes tjener opptil 80 000 på et innlegg publisert på mandag.

YouTube har kommet for å bli

Først vil jeg si at YouTube og multinasjonale sosiale medier ikke bare er noe Johannes driver med. Dette er Norges største medier, ifølge Kantar Media. De fem største mediene i daglig bruk i Norge i aldersgruppen 13 til 19 år er følgende, i riktig rekkefølge: Snapchat, YouTube, Facebook, Instagram og Netflix.

Johannes har bygd opp sine egne mediekanaler med 106 000 abonnenter på YouTube, og med rundt 350 000 seere på de mest populære Videobloggene, såkalt vlogger. Han har også 377 000 følgere på Instagram. Dette gjør han fordi han liker det. Det er en lidenskap. Han elsker innovasjon og medieutvikling. Og dette gir han energi.

Faktum er ikke slik som sportskommentatorene forsøker å formidle; at Johannes har droppet redaksjonelt styrte medier og har meldt fullstendig overgang til sosiale medier.

De tradisjonelle medieaktørene får konkurranse

Johannes kombinerer redaksjonelle medier og sosiale medier, slik han også gjorde det rundt saken om at fingeren var brukket. VG, NRK, Adressa, NTB med flere fikk sine kommentarer fra Johannes via undertegnede, og vi var tilgjengelig for de mediene som hadde spørsmål både før og etter at Johannes selv hadde fått fortalt om sitt «dustete» uhell på sin vlogg. Hvordan kan sportskommentatorene anse dette som manglende åpenhet?

Større åpenhet

For hva er galt med åpenheten når en 23 år gammel ung mann viser alle sine følelser, og all sin sårbarhet på sin vlogg. Når en person viser sine oppturer, gleder, sin irritasjon, frustrasjoner, frykt, nervøsitet og redsel foran et skirenn. Men også sin «dumhet» og sitt uhell om en brukket finger. Akkurat slik ungdom i dag lever, transparent.

Jeg synes det er vanskelig å forstå kritikken som kommer om manglende åpenhet. Jeg kan forstå kritikken fra en journalists ståsted på at tidslinjen mellom Norges Ski Forbund, NSF, sin pressemelding til media om laguttak og brudd i fingeren, og Johannes sin forklaring på vloggen om hvordan dette skjedde, kunne ha vært mindre.

NRK og Adresseavisen er redde for bruken av nye og digitale medier

Men jeg synes vår generasjon heller burde lære av hvordan dagens ungdom viser sin sårbarhet og ærlighet, snarere enn å kritisere dem for bruk av sine mediekanaler.

Vi snakker om opplysninger om helse. Her eier hver og en av oss disse opplysningene. Jeg antar at i både Adresseavisen og NRK kan hver enkelt ansatt selv velge hvordan man ønsker å kommunisere om en ulykke eller sykdom.

Det toppet seg litt da jeg leste kommentaren til Jan Petter Saltvedt hos NRK hvor han skriver; «Johannes Høsflot Klæbo kan tjene store penger på å offentliggjøre sine egne helseopplysninger på YouTube» og skriver videre at «eksperter anslår inntektene til et sted mellom 20 000 og 80 000 kroner.

Du burde ha ringt meg og spurt om vi selger målrettet mot kanalen til Johannes, også kalt TRP, eller om det er Google/YouTube som bare selger mer eller mindre generelt (GRP), og ikke på kanal, i et marked hvor tilbudet av eksponeringer er gigantisk, men hvor etterspørselen er ganske begrenset.

Gir energi

Johannes får energi av å drive sin medievirksomhet, selv om det koster mer penger enn det smaker av reklameinntekter. I reklameinntekter får han småpenger ut av dette.

Drøye tusenlappen var inntekten fra YouTube på 58 000 visninger fra mandagens YouTube-video da jeg sjekket torsdag. Og legger vi til arbeidsverdien av hva Ane (søster til Johannes), Ola (bror til Johannes) og Johannes selv bruker av tid på dette, så blir dette isolert sett et regnestykke i minus.

Imidlertid har kanalen en verdi for sponsorene til Johannes og dermed også Johannes selv. Det er langt fra de 80 000 som Saltvedt viser til og til drøye tusenlappen. På sportsspråket kan vi vel kalle det en skivebom!

Og Johannes er også privatperson, når han ikke er på treningsleir eller konkurranser med landslaget, eller på vei til eller fra leir eller konkurranse.

Da må han få være ungdom som ungdom flest. Da må han få snakke om fingeren sin, dersom han ønsker det. Johannes har en ung og engasjert målgruppe, som bruker mye tid på sosiale medier. En målgruppe som flere av de tradisjonelle mediekanalene sliter med å nå.

Dersom vi skulle ha fulgt sporet til Løfaldli og Saltvedt, så er jeg redd det går samme vei med langrennssporten som den veien lineær TV og papiraviser er på god vei på; nemlig mot slutten.

Vi må tørre å utfordre og tenke nytt og innovativt, også når det handler om kommunikasjon