NRK Meny
Kronikk

Når sosialister leker butikk

Det krever politisk handling å gjøre noe med prisveksten i boligmarkedet, men det siste man bør gjøre er å lytte til sosialister som ikke forstår prismekanismer.

boli

UOPPNÅELIG? Boliger i Oslo blir stadig dyrere. Men statlige prisreguleringer er ikke måten å bedre boligsituasjonen på, mener kronikkforfatteren.

Foto: Grøtt, Vegard Wivestad / NTB scanpix

Boligprisene stiger. Det er vanskelig for unge å komme seg inn på boligmarkedet. Hva skal vi gjøre med det? «Staten må bygge boligene», sier SV. «Staten må bestemme boligprisene», sier SU.

Det er på tide med en liten leksjon i tilbud og etterspørsel.

I utgangspunktet er det en veldig enkel grunn til at boligprisene i byene stiger så mye: Flere vil flytte dit. Oslo er en av de raskest voksende byene i Europa. Når nordmenn generelt blir mer velstående, i tillegg til at utbyggingstakten ikke klarer å holde tritt med etterspørselen, sier det seg selv at prisene i de mest attraktive områdene skyter i været.

Usosiale reguleringer

Dette har fått flere Svere til å ta til orde for mer statlig innblanding i boligmarkedet. Tidligere SU-leder, Nicholas Wilkinson, har vist til verdistigningen på sin egen leilighet som begrunnelse for prisregulering. Oslo SVs Bjarne Kristoffersen etterlyser et statlig eller kommunalt utbyggingsselskap som kan selge boliger uten profitt. Det er både korttenkte og farlige resepter.

Boliger i populære bysentrum er knapphetsgoder og må selekteres ut på en eller annen måte. Den mest rettferdige måten å gjøre det på er prising i markedet. Elimineres prismekanismene, vil godene bli selektert på en annen måte, enten det er gjennom svarte penger, vennetjenester, bestikkelser eller annet.

I tillegg er prisregulering elendig både infrastrukturpolitikk og sosialpolitikk. Skal man bestemme hva en bolig kan kjøpes for, må man selvfølgelig også bestemme hva den kan selges for. Dermed låses folk fast i fattigdomsfeller av noen boliger, som ikke følger verdistigningen i markedet, samtidig som alle incentiver til å vedlikeholde eller pusse opp forsvinner. Hvordan boliger man ikke tjener noen penger på å selge, skulle øke tilgjengeligheten i markedet, er også et kreativt tankeeksperiment.

Elimineres prismekanismene, vil godene bli selektert på en annen måte, enten det er gjennom svarte penger, vennetjenester, bestikkelser eller annet.

Skatteregler styrer valgene

Men heldigvis er det ikke slik at man må være planøkonom for å påvirke boligprisene. Prisen på en bolig styres kort og greit av tre faktorer: 1) Hvor mange vil kjøpe bolig? 2) Hva er de villig til/i stand til å betale og 3) hvor mange boliger er tilgjengelige? Dette kan politikere påvirke.

En vesentlig årsak til at boligprisene stiger så mye, er naturlig nok at etterspørselen stiger mer enn tilbudet. Mange av grunnene til det er utenfor politisk kontroll. Befolkningen verdsetter i større grad mer urbane kvaliteter og flytter fra rurale strøk og inn til byområder. Det er en utvikling som har pågått siden 1800-tallet. Folks preferanser har kommunestyret eller Stortinget liten kontroll over.

Låne- og skattebetingelsene for boliginvesteringer er imidlertid en politisk konstruksjon. De siste årene har vi sett en kraftig vekst i antallet sekundærboliger. Når skattesystemet så til de grader oppmuntrer til investeringer i eiendom kontra annen næringsvirksomhet, er det ingen overraskelse at folk plasserer pengene sine i nettopp eiendom. Det er bare å dra på noen visningsrunder i Oslo, så møter man igjen de samme unge menneskene som sliter med å komme seg inn og de profesjonelle utleierne som ser etter bolig nummer X.

Ingen store partier er villige til å ta belastningen ved å være alene om å foreslå upopulære, men nødvendige endringer.

Upopulære endringer

Presset i boligmarkedet er i stor grad politisk skapt, men det er ikke like lett å gjøre noe med. Enten må man gjøre det mye dyrere å eie bolig. Det vil ikke være spesielt populært hos de 8 av 10 nordmennene som eier egen bolig, og måtte i så fall blitt korrigert av andre solide skatteletter. Eller man kan gjøre det like gunstig å plassere penger i annen næringsvirksomhet som i bolig, men det er dyrt og lite sannsynlig. Med mindre Høyre og Ap blir enige om å ta initiativ til et bredt forlik i boligpolitikken, så vil denne skjevheten vedvare. Ingen store partier er villige til å ta belastningen ved å være alene om å foreslå upopulære, men nødvendige endringer som omfatter så mange.

På tilbudssiden er det imidlertid langt lettere å gjøre noe, og derfor er det også tilsvarende skuffende at handlekraften har vært liten. For det første må boligutviklingsselskapene ha nok ferdigregulerte tomter å bygge bolig på, for å møte etterspørselen i markedet.

Etter at Aps Raymond Johansen tok over som byrådsleder i Oslo er tomtereguleringen halvert og nylig advarte administrerende direktør i Selvaag Bolig, Baard Schumann, mot en potensiell prisstigning i Oslo på 50 prosent i løpet av fire-fem år, grunnet for få boligprosjekter.

Politikerne har skapt et underskudd av de boligene det er mest etterspørsel etter.

Det må bli lettere å bygge

Men det er ikke bare saksbehandlingen som er for treig. Unødvendige reguleringer gjør det også unødvendig dyrt å bygge. Nylig vedtok Stortinget, mot Høyre og Frps stemmer, energikrav som kan gjøre en leilighet på 60 kvadrat opp mot 100.000 kr dyrere. I tillegg kommer kommunale reguleringer som begrenser tilbudet av de boligene det er mest etterspørsel etter.

I Oslo er det for eksempel krav om at minst 40 prosent av nye boliger i sentrumsbydelene skal være på over 80 kvadratmeter. Kun 35 prosent kan være mellom 35 og 50 kvadratmeter. For boligselskapene er det mer lønnsomt å bygge to leiligheter på 35 kvadratmeter enn en på 70. Politikerne har altså skapt et underskudd av de boligene det er mest etterspørsel etter.

Unødvendige reguleringer gjør det også unødvendig dyrt å bygge.

Hvis dette ble sluppet fritt, ville det unektelig ført til et større tilbud av små boliger, og dempet presset i markedet for førstegangsetablerere. Om lokalpolitikerne også ble kvitt høydeskrekken, og innså at skyskrapere er et velkomment innslag i moderne bysentrumsbebyggelse, så kunne vi virkelig fått fart på utbyggingen.

Det er altså nok av politiske grep man kan ta for å dempe prisveksten, men la oss for all del ikke gjøre ting vondt verre ved å lytte til sosialister som ikke forstår prismekanismene.