Få dager før jul skriver The Washington Post at redaksjonen legger ned sin faste spalte "What was fake on the Internett this week?" etter drøyt halvannet år. Spalten har i sin levetid ettergått og plukket fra hverandre løgner, halvsannheter, bildemanipulasjoner og rykter som har funnet veien fra anonyme kilder, vandret gjennom sosiale medier og videreformidlet til etablerte redaksjoner hvor de har blitt klikkstoff, for deretter å bli delt ytterligere.
Avisas avgjørelse om å legge ned spalten har forbausende nok gått bortimot under radaren i Europa i førjulsstria, selv om den i en viral verden også i høyeste grad angår europeere.
Avslører nettbløffene
Flere av historiene som The Post har sjekket og dekonstruert, har vært delt i norske sosiale medier, og minst én av dem, påstanden fra november i år om nåler funnet i halloween-godteri, ble gjengitt av blant andre VG Nett og TV2.
I mellomtiden hadde amerikanske medier, deriblant redaksjonen i The Washington Post, her oppført som bløff nummer 5, og politi avslørt dette som usannheter og practical jokes, noen av historiene med røtter tilbake til begynnelsen av 1970-tallet. Ingen av de norske versjonene ble dementert av redaksjonene som videreformidlet dem, de står fortsatt i nettspaltene deres, og lever fremdeles som sannhet for norske lesere, klar til å deles videre inn i uendeligheten.
Tiden i hardt pressede redaksjoner strekker med andre ord åpenbart ikke til for å google, enn si lese amerikanske aviser. Og interessen i publikum er helt klart ikke stor nok til å stille spørsmålet: ”Hvor har dere dette fra?”
Barnevakten resignerer
The Post forteller i sin begrunnelse for at de stanser spalten at de rett og slett gir opp. Journalist Caitlin Dewey, som har ledet arbeidet, skriver at nettet med sosiale medier som spydspiss er i ferd med å bli et oppsamlingssted og videreformidlingssentral for myter, omtrentligheter og massefabrikkert nonsens. Det som deles, deles hurtigere enn selv det en redaksjon av Washington Posts størrelse klarer å følge med på.
Hun peker i særdeleshet på høyrekrefter og rent ondsinnede nettsteder som tjener store penger på å lage sine egne finne-på-nyheter, der de skamløst setter lette ofre og svake grupper inn i gjerningsrollen, og der disses påståtte overgrep og skandaler deles hurtig og villig av et skadefro publikum som står i ring med fråden rundt kjeften og heier på.
I stedet ber hun publikum selv ta ansvar, og på eget initiativ sjekke hvor ”nyheter” delt på sosiale medier kommer fra. Washington Post ser ikke lenger på det som sin oppgave å være barnepiker for oss.
Trollene feirer
Avgjørelsen blir allerede bejublet av elleville nettroll som ønsker å patruljere nettet alene på jakt etter folk å trakassere. En av dem skriver i kommentarfeltet, selvsagt anonymt, som hilsen til Caitlin Dewey: ”Get a real job!” Det er journalister godt vant med å høre fra pseudonymene.
Der The Washington Post tar makroperspektivet, kan vi ta det ned til det hverdagslige: Liker-klikket på en nyhet som er for god til å være sann, men som bekrefter våre fordommer på en måte som passer som hånd i hanske. Videreformidlingen av bildet med tittelen ”Denne mannen stjeler hunder! Del videre!” på et foto ingen kan gjøre rede for hvem som postet først.
Følg debatten: Ytring på Facebook og Twitter
Hvor kommer de egentlig fra, alle de spektakulære historiene fra Nord-Korea som vi alle ler oss fordervet av? Hvem er egentlig den kreftsyke bloggeren? For ikke å snakke om hva man skal være oppmerksom på når katastrofer rammer, der det i randsonene av sorgen finnes folk som ønsker å gjøre seg betydningsfulle og ha sin andel av liker-andelen.
Journalist Ståle Grut i NRK Beta oppsummerer blant annet dette i gjennomgangen av sosiale medier under Paris-terroren, der han påpeker og sammenstiller hva som var rent nonsens, oppfinneri og ”morsomheter” i timene etter det fryktelige.
En advarsel
Tilbake til Dewey i The Post: Dette kommer altså som en julegave i 2015 fra avisa som mellom 1972 og 1974 gikk journalistisk manngard under Watergate, endevendte kilder, etterprøvde sannheter og fikk avgjørende opplysninger i døråpninger og garasjeanlegg mens det politiske presset var dels farefullt. Man kan se på avisas nåværende avgjørelse som et nederlag og tilbakeskritt, et skuldertrekk og et knefall for trollene, bygdedyrene og hverdagsmobben, en apati og en journalistisk fallitterklæring.
I virkeligheten er det motsatt: The Washington Post bruker sin posisjon til å fortelle at det bortimot er ute med oss, og at vi får nøyaktig det vi har gjort oss fortjent til: En verden som går opp i liminga, et samfunn som handler totalt irrasjonelt, skriver Dewey, og om dette fortsetter: der vi straks befinner oss i en alternativ virkelighet. Det er et journalistisk – og verdimessig – standpunkt det står respekt av.
Noen måtte på et eller annet tidspunkt si det: At vi nå får klare oss selv, og huske på det som Washington Post lærte oss en gang: Follow the money.
