Kronikk

Når samfunnet går opp i limingen

Vi har ikke gule vester i norske gater ennå, men erfaringene fra Frankrike viser oss hvor galt det går når fellesskapet trekker seg tilbake. Og likhetene er synlige.

Gule vester demonstrerer i Lyon

Kjernen i opprøret «de gule vestene» i Frankrike var avvikling av offentlige og private velferdstilbud i didtriktene. Vi ser tendenser til det samme i Norge, advarer Ap-leder Jonas Gahr Støre. Bildet er fra en demonstrasjon i Lyon 11. mai fjor.

Foto: JEAN-PHILIPPE KSIAZEK / JEAN-PHILIPPE KSIAZEK

«Først mista vi banken og posten. Så forsvant Nav og lensmannskontoret. Nå er det kutta i midlene til frivilligsentralen, så den må kanskje legges ned. Snart har vi bare butikken igjen.»

Historiene jeg møter mange steder i Distrikts-Norge, sist i Troms og Finnmark i januar, handler om frykten for at det som var levende lokalsamfunn, skal bli til prikker på et kart. Uten arbeidsplasser, uten samlingsplasser, uten fellesskap.

Folk protesterer med rette mot en politikk som sentraliserer, kutter i kommuneøkonomien og overser distriktenes behov.

Begeret er fullt mange steder, også i Norge.

Fortsatt har vi ikke gule vester i gatene, men det er likevel noen viktige fellesnevnere mellom protestene fra «de gule vestene» i Frankrike og uroen i norske distrikter. Det handler om tillit som svikter og mismot som vokser når velferdsstaten ikke er der når du trenger den.

Noe å lære av Frankrike

Den synlige bakgrunnen for protestene i Paris i 2018, var økte bensinpriser. Men høyere bensinpriser var bare dråpen som fikk begeret til å renne over. Så hva var det i begeret fra før?

Forskere fra Sorbonne og Sciences Po i Paris har gått grundig til verks, og i en rapport om «distriktene, velferd og offentlig politikk» trekker de frem avvikling av offentlige og private velferdstilbud som kjernen. Det handler om opplevelsen av at «noe av livet trekker seg tilbake», at arenaer for samvær og fellesskap svikter, at et samfunnslim går i oppløsning.

Fremfor å lese fra statistikkene har forskerne gått etter folks personlige erfaringer fra lokalsamfunnet. De har tatt for seg mobiliseringen av «gule vester», kommune for kommune, og sammenholdt med fem kilder til misnøye: Mangel på arbeid, avvikling av offentlige og private tilbud, økning av lokale skatter og avgifter, fall i boligmarkedet og nedgang i antall lag og foreninger. Målet var ikke å rangere regioner og kommuner, men å bore dypere i folks opplevelser av sitt nære lokalmiljø.

Jonas Gahr Støre Utøya 2019

Fortsatt har vi ikke gule vester i gatene, men det er noen viktige fellesnevnere mellom protestene Frankrike til uroen i norske distrikter, skriver Ap-leder Jonas Gahr Støre.

Foto: Ole Berg-Rusten

Studien finner en direkte sammenheng mellom misnøye og påvist nedgang i livskvalitet – ikke nødvendigvis på individnivå, men i lokalmiljøet. De fleste som demonstrerer, er ikke selv rammet av arbeidsledighet. Men lokalsamfunnet de kommer fra, opplever at det er færre jobber.

Enda viktigere er funnet av misnøye som følge av at offentlige velferdstilbud reduseres og avvikles: Videregående skoler og helsetilbud, men også andre tilbud, som bibliotek, kino, apotek og matbutikker.

Norske paralleller

Skjebnen til storkiosken er talende. Den er ofte, også i Frankrike, den siste felles arenaen i et lokalsamfunn i nedgang, et av få steder der folk møtes. Studien viser at det i 30 prosent av kommunene som har mistet storkiosken, ble mobilisert med «gule vester», mens tallet for de øvrige kommunene var 8 prosent.

Det er noen viktige fellesnevnere mellom protestene fra «de gule vestene» i Frankrike til uroen i norske distrikter.

Videre var det langt høyere uro i lokalsamfunn med lang reisetid til andre kommuner der tilbudene fortsatt er til stede. Og som en oppsummering: Der misnøyen er størst, er valgdeltakelsen lavest.

Overføringene til norske distrikter må gjøres med varsomhet. Men det er paralleller, jeg erfarte mange på min reise i Troms og Finnmark i januar. Noen stikkord: Frustrasjon over tilfredsheten hos en regjering som peker på statistikkene og sier at «alt går så det suser», mens det er synlig for alle at de unge flytter og offentlige tilbud bygges ned.

Erfaringen med trangere kommuneøkonomi koplet med nye oppgaver. Bortfall av utviklingsmidler som lokale politikere råder over. Kraftig kutt i støtten til frivilligsentraler i små kommuner, noe som truer et viktig møtested.

Politikerne må lytte

De franske forskerne konkluderer: Distriktspolitikken må tenkes på nytt. Fremfor å legge tørre statistiske fakta til grunn, må politikk og finansiering legge større vekt på å motvirke et fall i livskvalitet i lokalsamfunnet.

Folk protesterer med rette mot en politikk som sentraliserer, kutter i kommuneøkonomien og overser distriktenes behov.

Staten må bidra til å sikre at grunnleggende tjenester er tilgjengelige, at det er steder og sammenhenger der folk kan møtes og utvikle fellesskap, og ikke minst, at lokalt folkevalgte får råde over midler til å bestemme hvordan.

Dette er det grunn til å lytte til. Begeret er fullt mange steder, også i Norge.

Vi vet hvordan vi kan hindre at det renner over og bytte ut misnøye og tapte muligheter med optimisme og utvikling. Men det krever politisk vilje.