Hopp til innhold
Kommentar

Når rampelyset rammer

Hva er det egentlig som skal til for å klare seg som idol, kunstner, verdensstjerne og kjendis? Mye. Veldig mye.

Avicii

Tim Bergling, kjent som EMD-artisten Avicii, døde 20. april. Familien har vært åpne om at han trolig tok sitt eget liv etter å ha slitt mye med å tilpasse seg tilværelsen i rampelyset de siste årene. Avicii var en av verdens største DJ-er.

Foto: ATTILA KISBENEDEK / Afp

Janis Joplin ble 27 år. Heath Ledger 28. Amy Winehouse 27.

Avicii – Tim Bergling – 28 år.

Det er så opplagt tragisk. At det atter en gang skal krysses av på statistikken altfor tidlig død under kategorien «Ung og særdeles talentfull». At det igjen skal legges ned blomster, tennes lys og gråtes åpenlyst–over en som så mange har elsket, så høyt.

Og at det skal skje en Tim eller en Amy eller en Janis som i ung alder har skutt fart og kommet rett dit drømmer er gått i oppfyllelse. De som har fått ufattelige ting til å skje. De som har vært på rett sted til rett tid. Mens vi andre drømmer om at «noko vidunderlig skal skje» – så har disse unge i løpet av så få år fått selve samtiden til å åpne seg for dem, hjerter har åpnet seg, dører også. Men så er det det da, som det står i Olav H. Hauges dikt «Det er den drømmen», at også «berget skal opna seg». Det sorte berget. Det som lokker og lukker.

Det skal som kjent en sterk rygg til å bære gode dager. Og ikke bare det. Man må i tillegg like rampelyset. Det gjorde Wenche Foss.

Det finnes et klipp fra en dokumentarfilm om Wenche Foss. Hun står helt i ro på rullebåndet på en flyplass. Jeg tror det er Gardermoen, og jeg tror hun skal til Bergen. Hun hadde på seg en elegant kamelhårsfarget kåpe med matchende pelskrage. Håret er perfekt og blondt dandert, og hun er sikkert nærmere de nitti. Hun holder seg lett fast med den ene hånden. Et lite knekk i hoften. Alene. Bak i bildet, ansiktene til alle dem som plutselig ser henne. Som får øye på henne. Som stopper. Alle dem som lyser opp og smiler stort. Til henne. Og Wenche glir forbi. Rullebåndet blir plutselig en scene, og hun retter seg opp og det gløder av hele henne. Hun smiler tilbake og hun er så vakker og så på rett plass, og alle som er på Gardermoen den dagen vet at de har vært med på å gi liv til en som elsket rampelyset. Og som takket for all oppmerksomheten ved å være raus i all sin ferd. Profesjonelt og medmenneskelig.

Jeg nevner denne scenen fordi jeg forleden dag satt og så en annen dokumentarfilm. En om og med Avicii–på turné. De to, Tim og Wenche, lignet i jakten på perfeksjon. Men mens Wenche Foss elsket synligheten, gjorde han det ikke. Familien hans skriver at han «elsket sine fans, men avskydde rampelyset». Det er ikke mange som kan leve med en slik dobbelthet, og det er ikke så mange som er som Wenche Foss. For først skal du ha et usedvanlig talent. Så skal du skal være i omgivelser som gir deg støtte til å utvikle og dyrke det. Deretter skal du ha den egenskapen at du er i stand til å gå «all in». Hvis du i tillegg har et talent som treffer vidt og bredt og som selger, vil noen at du ensporer livet ditt. Du vet du aldri må skuffe. Ofte må du sette familie og venner på vent og leve et liv som brikke i et stort og kommersielt maskineri. I tillegg forventes det at du har det som fisken i vannet i rollen som selve stjernen.

Men det er jo det med stjerner, at armene stråler ut i hver sin retning. «Det er synd på menneskene», sier Indras datter i Strindbergs Ett Drömspel.

Det er opplagt et stort drama når suksess fører til undergang. Det sier seg selv at alle de som er ansvarlige for slike artister, alle de som tjener penger på dem, må vite hva de holder på med.

Ofte gjør de ikke det. Så blir det kritikk. Oppvask. Og så ser vi at dansen rundt suksessen fortsetter som før. For det ligger i genene våre dette med at vi drømmer om at det vidunderlige virkelig skal skje.

Men det koster.

Følg NRK Debatt på Facebook