Når ordene avgjør

NRKs kulturkommentator Agnes Moxnes' minneord over Hans Kristian Amundsen (1959-2018).

Hver og en av oss kjente på et språk som meldte pass. Som aldri klarte å fange opp sinnet, sorgen, overraskelsen. Ordene finnes i poesien, i litteraturen, men ingen hadde noensinne skrevet om bombingen av Norges regjeringskvartal. Ingen hadde skrevet om en terrorist som målrettet drepte politisk engasjert ungdom på en sommerøy.

Jobben med å finne disse ordene falt på statsminister Jens Stoltenberg og hans høyre hånd og statssekretær, den tidligere Nordlys-redaktøren Hans Kristian Amundsen.

I disse julidager er det syv år siden Amundsen satte seg på et fly fra Evenes. Varslet om død og tragedie hadde nådd ham. Via telefoner og TV-skjermen. Han kjente på det vi alle kjente på – utryggheten og spørsmålene om hvordan dette kunne skje i Norge.

Hans Kristian Amundsen har fortalt at timene på flyet ga rom til å tenke på spørsmålet om hva en statsministers viktigste oppgave er i en slik ekstrem og ukjent situasjon. Svaret hans var å gjenskape trygghet, peke på en retning og gi håp. Og så rakk han å begynne å skrive.

Slik ordla statsminister Jens Stoltenberg seg bare noen timer etter at flyet nordfra hadde landet.

Denne høsten skulle boken «Vi er et lite land, men et stort folk. Slik samlet vi Norge 22. juli – 22. august» kommet ut.

Omslaget er ferdig, men det er ikke manuskriptet. Forfatteren heter Hans Kristian Amundsen. En av de siste julidagene i 2018 døde han, under en joggetur hjemme i Porsanger. Nå er det usikkert når og om boken kommer, selv om omslaget er ferdig og ligger klart i Juritzens forlag.

Men talene er der, slik de etter hvert ble til i et samspill mellom Hans Kristian Amundsen og Jens Stoltenberg. De kjente hverandre godt. Amundsen kunne Jens Stoltenbergs måte å uttrykke seg på. Sammen satte de to tonen. Amundsen med sin særegne evne til å analysere en problemstilling, og så sette ord på den. Velskrevet, engasjert og poengtert. Og ja, de ordene og de talene samlet Norge den sommeren.

De skapte en holdning hos folk, og de bar på et intenst–kanskje naivt ønske, om at Norge skulle forbli som Norge hadde vært–et trygt og tillitsfullt sted.

Oslo Domkirke 24. juli 2011:

Det finnes noen taler som er blitt verdensberømte. Kennedy i Berlin og «Ich bin ein Berliner», Martin Luther King som snakket om de store idealene i «I have a dream», Churchills «Vi skal kjempe på strendene. Vi skal kjempe på flyplassene. Vi skal kjempe på jorder og i gater. Vi skal kjempe i åsene. Vi overgir oss aldri».

Alle disse talene er blitt berømte. De gjorde en avgjørende forskjell, og står der den dag i dag som lysende eksempler på hva som skjer når noen faktisk finner ordene for oss.

Også talene fra sommeren 2011 er blitt historiske. Av samme grunn.

Nå er de blitt historie, og det er mannen bak dem også.