Hopp til innhold
Kronikk

Når livet slutter før det begynner

Å få beskjed om at du bærer på døden og ikke livet, er en stor psykisk belastning for den gravide moren og hennes familie. Men omgivelsene har ofte liten forståelse for denne sorgen.

Stearinlys

Mange som har mistet et barn opplever at omgivelsene har manglende forståelse for tomheten og sorgen de føler når begravelsen er overstått og livet skal gå videre.

Foto: Illustrasjon: Colourbox.com

15. oktober er den internasjonale minnedagen for barn som dør før, under og etter fødsel. Klokken 19.00 (lokal tid) tennes et lys og settes i et vindu til minne om barnet. En bølge av lys skal minnes alle barna som døde før livet begynte.

Dagen ble innstiftet av Ronald Reagan i 1988 med ordene «Når et barn mister sine foreldre, kalles han eller hun foreldreløs. Når en mann eller kvinne mister sin ektefelle, kalles de enke eller enkemann. Når foreldre mister sitt barn, finnes det ikke noe ord for å beskrive dem.»

Første møtet med døden

Å få beskjed om at barnet i magen ikke lenger lever, å vite at du bærer på døden og ikke livet, er utenfor fatteevne og en stor psykisk belastning for den gravide moren og hennes familie.

Det planlagte livet med barnet reduseres til noen få dager der foreldrene må skape minner som skal vare et helt liv. For mange er dette første møtet med døden.

Istedenfor å annonsere for hele verden at en ny verdensborger har ankommet, må foreldrene skrive en dødsannonse og forberede en begravelse.

Sorgen varer lenge

De fleste foreldre opplever at omgivelsene sørger med dem i tiden umiddelbart etter dødsfallet.

Det planlagte livet med barnet reduseres til noen få dager der foreldrene må skape minner som skal vare et helt liv. For mange er dette første møtet med døden.

Line Christoffersen, førsteamanuensis

Men, i møte med foreldre som har mistet barnet sitt før livet begynner, har vi ofte reflektert over deres opplevelse av omgivelsenes manglende forståelse for den tomheten og sorgen de føler når begravelsen er overstått og livet skal gå videre.

Denne manglende forståelsen kan de møte både fra helsepersonell, arbeidsgivere, venner og familie. Mange beskriver møtet med omgivelsene som nonchalant – foreldrene får liten eller ingen bekreftelse på at de har lidd et tap ettersom barnet var dødfødt.

Skyldfølelse og skam

For mange er det utfordrende å finne tilbake til et liv som igjen gir mening. Sorgen over et dødfødt barn har mange ansikter.

Mange sliter med skyldfølelse – hva kunne jeg gjort annerledes? Hånd i hånd med skyldfølelsen, finner vi skammen og følelsen av å være halvt menneske, angst for nytt svangerskap, for å miste ektefelle eller søsken og misunnelse overfor dem som får levende barn og gravide.

I møte med foreldre som har mistet barnet sitt har vi ofte reflektert over deres opplevelse av omgivelsenes manglende forståelse for den tomheten og sorgen de føler når begravelsen er overstått og livet skal gå videre.

Line Christoffersen, førsteamanuensis

Dette er normale følelser som hos mange tar lang tid å bearbeide. Noen klarer ikke å komme tilbake til hverdagen igjen, og isolerer seg sosialt.

Sorg er et krevende landskap å ferdes i, og for de fleste er det vanskelig å kombinere jobb med akutt sorg.

Arbeidskapasiteten er sterkt redusert, og det er ikke uvanlig med sykemelding i et halvt år eller mer etter en dødfødsel.

Liten støtte av arbeidsgiver

En undersøkelse om sykmelding og sorg fra august 2013, viste at majoriteten av de spurte mente de ikke fikk noen god støtte og tilrettelegging fra arbeidsgiver etter en dødfødsel, og at det påvirket evnen til å returnere i full stilling.

Midt i sorgen går mange foreldre inn i en ny graviditet preget av angst og katastrofetanker. Fødsels- og dødsannonse planlegges parallelt fordi foreldrene hele tiden tar forbehold om et levende barn.

Vel vitende om at «dette ikke skjer meg» ikke eksisterer, blir også tiden med det etterfølgende barnet utfordrende.

I boken «Når livet slutter før det begynner» beskriver vi hvordan foreldre opplever tiden før, under og etter en dødfødsel og i det etterfølgende svangerskapet.

Viktig å møte andre

Ideen til boken kom da Janne Teien og jeg møttes gjennom Landsforeningen Uventet Barnedød. Vi hadde begge mistet vårt første barn, vi hadde begge opplevd at omgivelsene gikk videre uten oss, og vi synes begge at det var godt å snakke med andre med samme erfaring for å «normalisere» vanskelige tanker og følelser.

Mange sliter med skyldfølelse, skam og følelse av å være halvt menneske, angst for nytt svangerskap, for å miste ektefelle eller søsken og misunnelse overfor dem som får levende barn og gravide.

Line Christoffersen, førsteamanuensis

Det var mange som oss, og vi hadde ikke noe å skamme oss over. Vi møtte foreldre som hadde hatt gode, nære møter med helsevesenet, og andre møter som ikke var like bra.

Vi har fått høre om den fantastiske jordmoren eller legen som gjorde den store forskjellen, og vi har snakket med dem som ikke har vært like heldige. Vi bestemte oss for å samle inn disse historiene i bokform.

Helsepersonell avgjørende

Håpet er å være en støtte til foreldre som har mistet barn, gi verdifull innsikt til familie, venner og kollegaer som møter foreldre i sorg, og ikke minst å være et viktig arbeidsredskap for helsepersonell.

Vi mener det er viktig å gi helsepersonell evnen til å lese situasjonen og forstå foreldrenes ønsker og behov.

Minnene om barnet vil for alltid være forbundet med sykehuset, og måten helsepersonell veileder foreldrene i situasjonen blir avgjørende for hvordan tapet bearbeides på kort og lang sikt.