Jeg skriver dette på flyet til Tyrkia. Jeg skal møte syriske familier for fjerde gang siden jeg begynte å jobbe i Røde Kors i 2011. I forkant har jeg lett etter mulige nyheter vi kan løfte mens vi er der. Jeg har sett etter det uvanlige, det oppsiktsvekkende, det som kan engasjere og vekke følelser, for at vi igjen skal minnes på virkeligheten som ikke er vår, men som likevel finnes.
Første gang jeg møtte syriske familier var i Libanon 2013. Min jobb er å formidle deres historier, gjøre intervjuer, filme og dokumentere hvordan de har det. Jeg har ofte liten tid til å stoppe opp og dvele over hva som skjer. Jeg må tenke kameralys, føtter som kan være i veien for linsa og beskrivende detaljer. Det er derfor jeg er der. Jeg må holde fokus.
Når jeg møter blikkene utenfor kameralinsa, er det likevel umulig å glemme hvor jeg er. Trolig har uttrykket blitt en klisjé helt av seg selv, for hjertet banker ukontrollerbart raskere. Det er ikke bare en følelse, men en fysisk reaksjon av sorg for de jeg møter.
Jeg kan ikke sette meg ned og gråte likevel. Det er ikke derfor jeg er der.
FØLG UTVIKLINGEN I SYRIA: NRKs Nyhetssenter
En hage til barna
Jeg husker spesielt en jente, som kanskje var på min egen alder. Hun hadde barn, jeg husker ikke hvor mange, men jeg husker øynene hennes. Et nakent, redd, ropende og samtidig forlatt blikk. Uten ord. Hun klaget ikke. Hun forklarte at de i Syria hadde hatt hus og hjem. Jobb og mat. Utdanning og muligheter. Hage. Jeg stoppet opp da hun sa hage. Det var viktig for henne. De hadde hatt hage, hvor barna kunne leke trygt.
Syria var ikke et utviklingsland i mars 2011. Mange av de syriske flyktningene jeg møter har god utdanning, de snakker engelsk og før konflikten hadde de gode jobber. De beskriver en hverdag langt fra tanker om at 13 personer på ti kvadratmeter noen gang kunne bli deres liv.
Jeg møter henne i denne virkeligheten i palestinske Shatila i Beirut. De må sove på skift, for rommet er ikke stort nok til at alle kan legge seg ned samtidig. De har ikke hage.
FØLG DEBATTEN: @NRKYtring på Twitter
Kunstig stille
«Så ble det stille igjen. Kunstig stille.» Dette skrev jeg da jeg var i Syria i april 2013.
«Jeg sitter i femte etasje på hotellet i det som skal være et trygt område av Damaskus. Bombene både høres ut og føles fjerne. Der det smeller dør barna. Der det smeller ødelegges fremtid. Der det smeller forandres verden, men her går den videre. Jeg sitter i femte etasje på et hotell i Damaskus og ser ut på natten. En ensom bil kjører forbi på veien, men ellers er det stille, bortsett fra når bombene treffer.
Det kunne vært torden, men det er ikke det.
Det burde vært fred i Syria nå, men det er ikke det.»
Lite nytt, mange tall
Jeg sliter med å finne «noe nytt» i konflikten.
Halvparten av Syrias befolkning er på flukt, hundretusenvis har ingen steder å bo, vintertemperaturer kan lage snø, barn får ikke gå på skole, hundretusenvis mangler mat, vann og medisiner.
Røde Kors’ søsterforening i Syria, Røde Halvmåne, har over 10.000 frivillige og er den største hjelpeorganisasjonen i et land hvor få får tilgang til å hjelpe. Hver måned når de ut til over tre millioner mennesker. Den siste rapporten skriver om 125.000 hygieneartikler som bleier, bind og dopapir, 540.000 har fått klær, tepper og madrasser, 50.000 har fått vannbeholdere og 35.000 et kjøkkensett for å lage egen mat. Norges Røde Kors har vært med på å støtte hjelp til 1.735.328 mennesker på åtte måneder. 40 frivillige har blitt drept siden konflikten brøt ut og enda flere er savnet.
Jeg skrev en nyhetsmelding om frivillig nummer 39 og 40. Ingen journalister «tok saken», fordi så mange har blitt drept før. Det er ikke lenger en nyhet.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
Vi trengs fremdeles
Tallene tikker inn i en liste, som etter tre år har blitt det normale. Stille aksept av millioner av mennesker i lidelse er det verste som kan skje. 10 800.000 syrere er i skrivende stund på flukt. 9500 flykter hver dag inne i Syria. Det er en person hvert niende sekund. 28 har flyktet mens du har lest denne teksten. Minst halvparten er barn.
10 800.001, 10 800.002, 10 800.003.
Jeg går ut av flyet i Ankara og tar på vinterjakke. Det er frostrøyk. Morgenen etter snør det. 10 800.004. Syria trenger oss fremdeles.
