Kronikk

Når hjelpen er nær

Det finnes enkle grep som hjelper folk med selvmordstanker.

John Enebak

Uten støtte fra mine nærmeste og økt innsikt i egen sykdom, hadde jeg vært både skilt og begravd, skriver John Enebak (bildet) i kronikken.

Foto: Privat

Det har den siste tiden vært stor oppmerksomhet om selvmord. Det er bra. Det som ikke er så bra, er det ensidig negative fokuset på feil og mangler i behandling og forebyggende arbeid. Det har vært langt mellom konstruktive løsningsforslag.

Jeg er verken psykolog eller psykiater. Likevel har jeg rikelig erfaring med selvmordstanker. Både egne og andres.

Ikke minst fra de fem årene jeg var redaktør for et nettsted om bipolar lidelse. Jeg snakket med flere hundre bipolare og deres pårørende, og høstet mye erfaring. Noen av samtalene begynte med «Du ... jeg holder på å ta livet av meg, jeg ...»

Slik jeg opplever selvmordsdebatten de siste ukene, skyver de som ikke er utsatt for selvmordsfare, ansvaret over på dem som er i faresonen: – Dere må be om hjelp sjøl. De som opplever problemene og lever i livsfare, svarer med spørsmål: – Hvor skal vi be om hjelp? Samme budskap har de siste ukene gått frem og tilbake, om og om igjen.

Pårørende er de nærmeste til å hjelpe, men opplever sjelden at de får tilstrekkelig informasjon fra psykiatrien.

Det som er helt klart, er at et eller annet må endres hvis vi skal få redusert antall selvmord i Norge. Albert Einstein beskrev problemet slik: «Ekte galskap er å gjøre det samme om og om igjen og forvente andre resultater».

Den eneste endringen i praksis jeg har hørt foreslått de siste ukene er å redusere ventetiden for utredning i psykiatrien. Det betyr: Mer penger inn i psykiatrien. Vel og bra, men problemet er at dette er prøvd før, om og om igjen. Psykiatrien er det siste tiåret rustet opp for mange milliarder, men selvmordstallene går likevel opp.

Basert på egen kunnskap og erfaring etter 45 år med stadige depresjoner og gjentatte ideer om å levere inn tøflene, har jeg noen forslag:

Gi legene i førstelinjetjenesten, altså fastlegene, litt mer øvelse i diagnostisering av psykiske lidelser. Når fastlegen i dag får besøk av en som er deprimert, behandler hun som regel depresjonen med lykkepiller og henvisning til psykolog.

Det vi vet, er at et fåtall av de som dør av selvmord har en diagnose.

Jeg har hørt følgende hjertesukk fra en overlege i psykiatri: Enn om fastlegene i stedet for å fokusere på depresjonen først kunne spørre etter oppstemthet og oppturer? Da ville flere bipolare fått riktig diagnose og sluppet farlig feilbehandling.

Sats på de pårørende. Pårørende er de nærmeste til å hjelpe, men opplever sjelden at de får tilstrekkelig informasjon fra psykiatrien. De får ikke vite nok om situasjonen for pasienten eller om hva de konkret kan gjøre for å hjelpe.

Pårørende kan både se og oppleve symptomer på en psykisk lidelse hos en de lever sammen med, men pårørende har absolutt ingen å be om hjelp hvis den som er problemet ikke godkjenner det. Taushetsplikt raserer familier og tar livet av psykiatriske pasienter.

Gi folk med psykiatriske diagnoser utdanning i sin egen sykdom. Begrepet er hentet fra det amerikanske psychoeducation. Sjøl har jeg gått tre år på Bipolarskolen ved Sykehuset Levanger sammen med kona. Innsikt i egen og partners sykdom er uvurderlig, og jeg kan med stor sikkerhet si at uten denne kunnskapen om egen sykdom ville jeg i dag ha vært både skilt og begravd.

De som ikke er utsatt for selvmordsfare skyver ansvaret over på dem som er i faresonen.

Det er i dag en del institusjoner som i varierende grad satser på utdanning av pasienter innen både schizofreni og bipolare lidelser etter mønster fra Levanger. Så vidt jeg vet eksisterer det likevel ikke noen nasjonal strategi på området, og innsatsen på pasientutdanning varierer mye fra institusjon til institusjon.

Ansett folk med psykiske lidelser i psykiatrien. Bruk dem aktivt. Det er så enkelt at det nesten er banalt: Ansatte med egenerfaring viser pasienter i psykiatrien at det er lurt å ta imot hjelp. De gjør det også mindre farlig å be om hjelp.

Ansatte med brukererfaring fra psykiatrien er også en gullgruve for pårørende.

Begrepet «å begå selvmord» må ut av språket. Media må heller skrive «dø av selvmord», som i «dø av hjerteinfarkt». Erfaring fra Australia viser at en så enkel og liten endring reduserer skam- og skyldfølelsen hos den som sliter med selvmordsideer. Da blir det utrolig mye lettere å be om hjelp.

Uten denne kunnskapen om egen sykdom ville jeg i dag ha vært både skilt og begravd.

Dette er ikke noe jeg selv har funnet på. Jeg vet at det er folk i psykiatrien i Norge som har prøvd de fleste forslagene med til dels gode resultater. De har som regel blitt skutt ned i flammer av regelryttere og kolleger, fordi det ikke finnes norsk forskning som underbygger resultatene.

Andre land har gjennomført lignende opplegg med gode resultater. Australia og Georgia er eksempel på land som i mange år har arbeidet målrettet med å forebygge selvmord med både billigere og enklere metoder enn i Norge. Georgia har til og med lovfestet retten til psykiatrisk behandling for alle som oppholder seg i landet.

Selvmordsraten i Norge ligger godt over 10 og er ifølge WHO tett opp mot gjennomsnittet i verden.

Taushetsplikt raserer familier og tar livet av psykiatriske pasienter.

Det største problemet i Norge er den etablerte sannheten at bare et fåtall som dør av selvmord har en psykisk lidelse. Det er ikke sant. Det vi vet, er at et fåtall av dem som dør av selvmord har en diagnose. Statistisk er det titusener i Norge (enkelte hevder tallet er sekssifra) som lever med en psykisk lidelse uten diagnose og behandling.

Vi vet også at det er livsfarlig.

Alle disse forslagene er enkle, og de er billige i forhold til ressursene som blir brukt i psykiatrien, tilsynelatende uten noen virkning på selvmordsstatistikken.

Det kunne jo være en idé å prøve noe nytt i stedet for å pøse på med mer av det som ikke virker.