Kronikk

Når helvetesuka er slutt

Virkelige forandringer tar mer enn en uke. Derfor begynner den virkelige jobben først når helvetesuka er over.

Kongens garde

En helvetesuke kan bare være begynnelsen på jobben for å forandre seg varig. Her sees soldater fra Hans Majestets Kongens Garde under en øvelse. Det vites ikke hva slags uke de har.

Foto: Thomas Iversen / HMKG

Er det mulig å bli en annen enn den du er på syv dager? Dette spørsmålet ble jeg sist uke bedt om å kommentere i forbindelse med utgivelsen av boka «Helvetesuka». En bok som allerede på forsiden lover at du kan forandre livet ditt på syv dager. Jeg var skeptisk. Mest av alt til tradisjonen denne typen bøker bygger på, som foreskriver en quick fix på livet.

Forfatteren Erik Bertrand Larssen mener det er et sug i markedet etter slike bøker. Skal jeg dømme etter responsen jeg har fått etter debatten på Aktuelt, er det først og fremst et sug etter at noen omsider sier ifra at det neppe finnes snarveier til et bedre liv.

Kjappe avgjørelser, lange konsekvenser

Psykologien forteller oss at varig endring tar tid. Og at enhver spontan motivasjon som har oppstått fordi du har vært på et kurs, lest en bok eller gjennomført et givende seminar på jobben, ikke fører til mer enn kortvarige atferdsendringer for de fleste av oss. Nyttårsløfte-effekten kjenner vi alle. Den sterke forpliktelsen til å starte et nytt liv varer sjelden lenge. Skal du endre deg, er veien lang fra informasjon via innsikt til holdnings- og varig atferdsendring.

Psykologien forteller oss at varig endring tar tid.

Tor Levin Hofgaard, president i Norsk Psykologforening

Hvorfor er det slik? Først og fremst fordi de fleste avgjørelser du tar i løpet av en dag, skjer svært raskt. De er basert på enkle rammeverk som består av hva som er tilgjengelig rundt deg i øyeblikket: Hva du føler, hva du ser og hører, hva andre gjør og sier osv. Vi er i tillegg virkelig gode til å gi fornuftsmessige forklaringer på alle valg vi tar. Og jo mer vi har investert i valget (av tid, penger, anseelse), jo mer energi vil vi bruke på å forklare for oss selv og andre at valget er gjort fordi det er viktig og riktig for oss.

FØLG DEBATTEN: NRK Ytring på Facebook.

Hjernens kjappe løsninger

Vi tar tusenvis av små avgjørelser hver dag. Hjernen har derfor effektivisert prosessen. Vår rasjonelle og analytiske side, som tenker langsiktig, som holder orden på våre forsetter, idealer og overordnete mål, er sjelden involvert i disse situasjonene. En bok, et kurs en helvetesuke, eller for den saks skyld noen timer terapi hos en psykolog, kan utvilsomt bidra til at den rasjonelle delen aktiveres, blir bevisstgjort og forsøker å justere kursen. Men utfordringen er alltid å opprettholde den nye retningen. For når hverdagen kommer, og vi igjen konfronteres med de tusenvis av små avgjørelsene, er hjernen igjen sparsommelig med å bruke ressurser på avgjørelsen.

De fleste avgjørelser du tar i løpet av en dag, skjer svært raskt.

Tor Levin Hofgaard, president i Norsk Psykologforening

Doktor i psykologi, Daniel Kahneman, fikk Nobelprisen i økonomi for å påvise at vi fungerer nettopp på denne måten. Den menneskelige hjernen arbeider ikke slik rasjonelle økonomiske modeller forutsetter. Og forbrukersamfunnet er basert på at vi som konsumenter tar raske beslutninger uten å involvere logikk, fornuft og analyse. Derfor virker reklame. Derfor plasserer butikkene varene de vil selge mest av i øyenhøyde. Derfor kjøper vi den buksa vi ikke trenger, chipsen vi ikke skulle ha spist, mobiltelefonen som er marginalt bedre enn den gamle, og den boken som sier «bli ny på syv dager».

Er vi da bare slaver av vår hjernes automatiserte sug etter å finne kjappe løsninger?

Teknikker som hjelper

Hadde det vært tilfellet, ville bevisst endring egentlig ha vært umulig, og mange av oss – også psykologer – kunne pakket sakene og sluttet på jobb. For også vi er i endringsbransjen. Mange psykologer tilbyr korte intervensjoner som vi mener har effekt i livene til folk fordi det skaper et momentum som blir selvforsterkende. Vi kan hjelpe mange (men selvsagt ikke alle) ut av begynnende depresjon og angst på noen timer. Og vi bidrar til å guide foreldre, helsesøstre, andre helsepersonell og så videre til å justere små ting de gjør i hverdagen slik at de oppnår å mestre utfordringer bedre. Er ikke dette også en quick fix?

Hjernen finner ofte veien tilbake til posen med ostepop, sofaen, Facebook og e-posten.

Tor Levin Hofgaard, president i Norsk Psykologforening

Det kan umiddelbart se slik ut. Men like mye jobber psykologen med å styrke evnen til selvrefleksjon: Å oppdage de spontane tankene og følelsene, og å utfordre dem. Hensikten er å gjøre folk i stand til selv å oppdage når hjernens automatikk bringer dem i en annen retning enn de selv ønsker. Og det forsøker hjernen uavbrutt.

Det finnes også anvendelige teknikker som gjør det vanskeligere å gjøre uønskede spontane valg, og som korter avstanden til valgene som bringer deg nærmere den du vil være.

Den som vil bli mer effektiv kan lage lister, sjekke listene ofte og oppdatere dem hele tiden. Ønsker man seg mer tid med familien, kan man legge telefonen i gangen når man kommer hjem, kaste den tråløse ruteren og bare ha nettilgang på det rommet der nettet kommer inn i huset. Den som vil leve et sunnere liv kan fylle kjøleskapet med sunn mat, og gjøre usunn mat mindre tilgjengelig ved f.eks å sette posen med potetgull i boden i kjelleren, eller rett og slett la være å kjøpe den (men det er selvsagt mye vanskeligere).

FØLG DEBATTEN: @NRKYtring på Twitter.

Skepsis til enkle løsninger

Dette er tiltak som sikter mot å hindre hjernen i å gjøre valg som trekker oss bort fra den vi ønsker å være. Men altså: Sjansen er liten for at du klarer å holde på med dette over tid.

Enhver som påstår å kunne levere varig endring gjennom en bok, et kurs eller et foredrag bør møtes med skepsis.

Tor Levin Hofgaard, president i Norsk Psykologforening

Hjernen finner ofte veien tilbake til posen med ostepop, sofaen, Facebook og e-posten. Vi vet også at depresjon og angst dukker oftere opp igjen hos dem som har hatt det før. Og vi vet at de gode rådene om hvordan vi kunne jobbe litt annerledes, hvordan vi kunne endre dynamikken mellom medarbeiderne på kontoret og så videre ofte ikke skaper varige effekter. Selv mange som må ta livsviktige medisiner strever med å gjøre det de må for å overleve.

Og å komme dit gjør de færreste. Dette viser hvor vanskelig varig endring faktisk er. Og hvorfor enhver som påstår å kunne levere løsningen på det gjennom en bok, et kurs eller et foredrag bør møtes med skepsis.