Juleferien nærmer seg, og mange medisinstudenter og nyutdannede leger setter kursen mot ressursfattige områder i lav- og mellominntektsland eller mot Middelhavet for å ta imot båtflyktninger. Med seks lange studieår bak seg er motivasjonen og bidragsviljen ofte på legekarrierens høyeste topp. Mange har ønske om å anvende kunnskapen og ferdighetene sine til å hjelpe der det er behov.
Sikkerhetssystem
Det er stor variasjon på en sjetteårs medisinstudents kvalifikasjoner og kliniske ferdigheter. Mye avhenger av jobberfaringer, universitet og mengden klinisk praksis. Vi kan mye som nyutdannede leger eller medisinstudenter med lisens, men det er også en del vi ikke kan, og dette skillet er noe vi ikke alltid er like bevisste på. Kanskje har det ikke vært nødvendig heller, da vi alltid har hatt et solid beskyttelsesnettverk rundt oss og en klar grensesetting for våre arbeidsoppgaver på sykehus. Legeløftet blir adskillig mer omfattende når vi ikke lenger befinner oss i dette behagelige sikkerhetssystemet.
Frivillig gråsone
Med flyktningskrisen som har rammet store deler av Midtøsten og Afrika det siste året, har flyktningstrømmen til Europa mobilisert flere hundre hjelpeorganisasjoner. Mange av disse organisasjonene tar imot frivillig helsepersonell, deriblant medisinstudenter. Innsatsen til frivillige har vært et viktig bidrag i håndteringen av flyktninger og bør absolutt applauderes. Likevel er dette en gråsone.
Mange av organisasjonene har ikke kapasiteten og administrasjonen til å føre tilsyn med at legestudenter eller nyutdannede leger får ansvar som er i tråd med det som er etisk forsvarlig. Hvor går egentlig grensen? Når kan en god intensjon bli potensielt skadelig?
FØLG DEBATTEN: NRK Debatt på Facebook og @NRKYtring på Twitter.
Kjenn dine begrensninger
Som leger skal vi handle i tråd med grunnleggende menneskerettigheter og anvende praksis som baserer seg på rettferdighet i møte med pasienten. Quality of care, pasientsikkerhet og pasientens beste faller under «retten til helse» som er en grunnleggende menneskerettighet. I en ekstraordinær kontekst der pasienter befinner seg i en sårbar situasjon, besitter de fortsatt sine rettigheter til sikker og god helsehjelp.
Ansvarsmengden man blir tildelt, vil ikke alltid være tilpasset ens kliniske kompetanse og vil til tider være uforsvarlig, uten at noen slår alarm. Pasientens rettigheter må beskyttes av oss. Autoriteten og tilliten vi tilskrives som helsepersonell, bør på ingen måte misbrukes som en læringsmulighet. Vær føre var, kjenn dine begrensninger, og tørr å si «nei» om du er utrygg på det du blir bedt om!
Åpenbart
For mange er dette grunnleggende og åpenbart, men selv selvfølgeligheter må understrekes iblant. God etikk og menneskerettigheter bør gjennomsyre enhver leges praksis. Dette er en essensiell del av samfunnsmedisinen - nå enda viktigere enn før - som bør inkorporeres og vektlegges ytterligere i læringsmål for helsepersonell.
Vår oppgave er å verne om pasientens beste interesse, og ikke-skadeprinsippet bør alltid står først. Husk at omsorg, respekt og trøst er oppskriften på medisinen som er lett tilgjengelig hvor som helst i verden og har god, evidensbasert effekt. Lykke til!
