NRK Meny
Kronikk

Når god behandling er kjedelig nytt

Da jeg fikk kreft kom min første runde med norsk helsevesen. Jeg følte meg trygg og heldig. Selv om min historie tilhører flertallet, er den viktig å formidle.

STRÅLING, Kreft, Svulst

«Min historie tilhører flertallet. Derfor er den viktig å formidle. Sammen med en stor takk til alle som stilte opp på min vei, og sørget for at en sykdomsperiode også ble en positiv opplevelse, tross alt, skriver kronikkforfatteren.» Bildet viser en kreftpasient som får strålebehandling på Radiumhospitalet i Oslo.

Foto: Åserud, Lise / NTB scanpix

For ett år siden sjekket jeg inn på Kreftsenteret på Ullevål. Seks uker tidligere hadde jeg fått beskjed om at jeg trolig hadde kreft i tarmen, og jeg hadde tatt fatt på min første ordentlige runddans i det norske helsevesenet.

Skrekkeksempler i mediene

Og hva var det jeg møtte? Var det rekvisisjoner som forsvant, timer som ble flyttet, informasjon som aldri kom frem, utydelige svar og lange ventetider? Skulle jeg basert egne forventninger på det jeg hadde fanget opp i mediene, er det nettopp slik det skulle blitt.

Det er ikke noen tvil om at skrekkhistoriene fra Sykehus-Norge er mange, og de har tidvis kommet tett.

Anniken Haugen Jebsen

Det er ikke noen tvil om at skrekkhistoriene fra Sykehus-Norge er mange, og de har tidvis kommet tett. Om kreftpasienten som ble glemt. Om den demente pasienten som ble feilbehandlet. Om pasienter som ble borte i systemet, eller alvorlig sykdom som aldri ble oppdaget.

Ikke spennende å skrive om god behandling

Mitt møte ble et ganske annet. Kanskje var det fordi jeg er forholdsvis ung og dermed ble prioritert. Kanskje fordi jeg hadde en kreftdiagnose som det var noenlunde enkelt å stille. Kanskje fordi jeg var en litt utålmodig pasient. Forklaringene kan være mange, men faktum er at hver gang jeg skrøt til helsepersonell jeg møtte for god behandling, var svaret dette: "Det er jo sånn det stort sett er, men det er det jo ikke spennende å skrive om".

Derfor setter jeg meg nå ned og skriver.

Ett år etter at min erfaring med gastrokirurger, røntgenspesialister, kreftsykepleiere og onkologer først begynte. I ren og skjær takknemlighet.

FØLG DEBATTEN: @NRKYtring på Twitter

"Her er det kreft, tror jeg"

Jeg fikk beskjeden under en rutinekontroll en tirsdag i september. Midt i undersøkelsen kom overraskelsen: "Her er det kreft, tror jeg."

Det er ikke mulig å høre ordet kreft, uten samtidig å tenke på ord som spredning, cellegift, avmagring og død.

Anniken Haugen Jebsen

Pusten ville ikke lenger ned i lungene. Tårene begynte å renne. Redselen bredte seg helt ut i fingertuppene mine. Det er ikke mulig å høre ordet kreft, uten samtidig å tenke på ord som spredning, cellegift, avmagring og død. Legen forsøkte å berolige meg med ord om at de fleste i dag blir friske av kreft, men det hjalp ikke så mye på den første skrekken.

Stort informasjonsbehov

Med hodet fult av spørsmål, var det én ting som ble viktigere enn noe annet. Å få kontroll. Å finne ut av om jeg faktisk hadde kreft. Om jeg hadde spredning? Hva slags behandling skulle jeg gjennom? Ville jeg få varige skader, et endret liv, eller bli helt frisk igjen? Når ville jeg få vite mer? Når ville jeg ha håndfast info? Når ville jeg ha mitt vanlige liv tilbake?

Min historie tilhører flertallet. Derfor er den viktig å formidle.

Anniken Haugen Jebsen

Bare noen få av disse spørsmålene fikk jeg satt ord på i den første kontrollen. Men legen forstod både informasjonsbehovet og behovet for raske avklaringer. Han ga meg telefonnummeret sitt, begynte å bestille nye undersøkelser, og sa jeg bare måtte ringe.

13 dager er ekstremt kort tid

Så gikk det fort. Allerede fredag var koloskopien gjennomført. Tirsdagen etter ringte legen med bekreftelse fra celleprøven. Mistanken stemte, men behandlingen ville trolig være over med seks uker stråling. Han trodde jeg ville tåle den bra.

Da var jeg allerede på vei til CT-undersøkelse på Diakonhjemmet sykehus. Dagen etter stod MR-maskinen klar. Samme kveld ringte legen meg og bekreftet at det var og ble denne ene svulsten. Den var liten, og det var ikke tegn til spredning. Jeg kunne fortelle barna at det var kreft i kroppen min, men den skulle fjernes og jeg skulle bli frisk.

13 dager som føltes som en evighet, men som jeg i ettertid innser er ekstremt kort tid i et sykdomsperspektiv.

Anniken Haugen Jebsen

Ballen hadde han allerede sparket videre til Kreftsenteret på Ullevål, der teamet av kreftleger fikk alle mine resultater til vurdering påfølgende mandag.

Bare 13 dager etter at svulsten først ble oppdaget var behandlingen på et vis i gang. 13 dager som føltes som en evighet, men som jeg i ettertid innser er ekstremt kort tid i et sykdomsperspektiv.

Dedikert kreftkoordinator ga meg ro

Utålmodigheten min over ikke å vite når behandlingen kunne starte, hvor lang den ville være, hvor dårlig jeg ville bli og hvor raskt jeg kunne begynne å fungere normalt igjen, var fortsatt stor. En dedikert kreftkoordinator ga meg mer ro, og hjalp meg å navigere mellom røntgenklinikken, kreftlegene og andre spesialister jeg ventet svar fra. Hun holdt meg oppdatert i ukene fra Ullevål fikk saken på sitt bord, frem til cellegift og stråling startet. Hun forsøkte etter beste evne å svare på alle spørsmål jeg fortsatt hadde.

System som gikk på skinner

Før behandlingen for å gjøre meg frisk kunne starte var det nok en runddans av tester. Ny MR, PET-scan, planlegging av stråledoser og besøk på poliklinikken. Det meste effektivt koordinert. Som pasient opplevde jeg et system som gikk på skinner. Jeg møtte varme og omtenksomme mennesker, med forståelse for en pasient i uro og angst, med trygge hender og med gode svar.

Det var ikke ett enkelt menneske som stakk seg ut – de var alle fantastiske. Trygge, profesjonelle, lyttende og hjelpende.

Anniken Haugen Jebsen

Da jeg til slutt sjekket inn på Sengepost 2 på Kreftsenteret for fem døgn med cellegift og seks uker med stråling slapp uroen og uvissheten endelig taket. Behandlingen var i gang, bare 29 dager etter at svulsten ble oppdaget.

Alle var fantastiske

Så hva er det jeg egentlig vil takke for. Først og fremst for et system som fungerte og levert da jeg trengte det. Men også en takk til alle enkeltpersonene. Kreftsykepleierne som tok hvert minste kvalmeanfall på alvor. Strålesykepleieren som lot meg grine ut mens hun stellet sår og kom opp med stadig nye triks for å bøte på hud som ga tapt for røntgenstrålene. Røntgenlegene med sin daglige galgenhumor, effektivitet og medmenneskelighet. Og ikke minst sjeflegen som ringte meg opp da en praktikant opplevde at hun ikke kunne svare på alt jeg lurte på. Det var ikke ett enkelt menneske som stakk seg ut – de var alle fantastiske. Trygge, profesjonelle, lyttende og hjelpende.

Jeg møtte varme og omtenksomme mennesker, med forståelse for en pasient i uro og angst, med trygge hender og med gode svar.

Anniken Haugen Jebsen

Det ble med skrekken

Ett år er gått. Jeg har fått brevet som bekrefter full remisjon – legespråk for at jeg er helt frisk. Jeg er trygg på at det ble med skrekken. Jeg er også trygg på at skulle jeg bli alvorlig syk igjen, er sjansen faktisk stor for at jeg møter et helsevesen som fungerer.

Det vil alltid kunne skje feil og uhell, det er alltid noen som ikke har fått den behandlingen de skulle hatt, men dette er tross alt unntakene. Min historie tilhører flertallet. Derfor er den viktig å formidle. Sammen med en stor takk til alle som stilte opp på min vei, og sørget for at en sykdomsperiode også ble en positiv opplevelse, tross alt.