Kronikk

Når gikk du sist på uanmeldt besøk?

Jeg lurer på hvor gammel man må være for å huske den tiden da man bare stakk innom noen uten å ha brukt mobilen først.

Illustrasjonsbilde. Kaldt møte i døra.

Prøver du deg som voksen å bare stikke innom noen, er sjansen meget stor for at du blir møtt med en nølende åpning av døren, et litt negativt overrasket ansikt og en stemme som sier noe sånt som: «ja, hva vil du?», skriver kronikkforfatteren.

Foto: Schutterstock

Før stakk man uanmeldt innom andre bare for å gjøre det, eller fordi man hadde et ærend i nærheten. Man hadde ingen åpenbar grunn annet enn for å hilse på. Helt uten frykt parkerte man bilen, gikk opp til døra, ringte på og ble stort sett møtt av et stort smil og så invitert inn. Var ikke personen hjemme aksepterte man at nope, ikke hjemme, og dro videre eller hjem.

Alt skal avtales først. Til og med barnas lek.

Som barn var det jo enda lettere. Barna gikk/løp/syklet til hverandre, ringte på og da døra gikk opp ble følgende sagt: «Kan X komme ut og leke?”.

Nå er jo alt annerledes. Alt skal avtales først. Til og med barnas lek. Det sendes tekstmeldinger over en lav sko. Det avtales tider og steder, bringing og henting, mat og ikke mat, det avtales mer eller mindre hva barna skal leke i tillegg.

Prøver du deg som voksen å bare stikke innom slik som «i gamle dager» er sjansen meget stor for at du istedenfor å bli møtt med et stort smil og et ansikt som sier «næh, så hyggelig, kom inn på en kaffekopp» så blir du møtt med en nølende åpning av døren, et litt negativt overrasket ansikt og en stemme som sier noe sånt som: «ja, hva vil du?».

Vi ringer helst ikke, vi sender tekstmeldinger for å slippe å snakke med noen.

Til og med i den voksne verden skal og forventes det nå at det skal avtales først. Det er på en måte ikke lenger sosialt akseptert å bare stikke innom. Hvorfor det? Har vi fått det så fryktelig travelt alle sammen at uanmeldt besøk ikke skal gjøres? Det virker nesten slik.

Jeg får nesten på følelsen av at det til tider oppfattes på grensen til frekt å forstyrre ved uanmeldt besøk. Det virker å ha utviklet seg så feil at vi ikke kan ta imot besøk uten å fremstå som om vi har full kontroll på alt og alltid har det Instagramryddig. Ingen vil vise seg som menneskelige. Vi har et skilt på døra som sier «ring på og vent i 5 minutter, vi panikkrydder». Jeg tror og håper ikke vi er de eneste som har det slik.

Norge er verdens beste land å bo i sies det. Vel, materielt sett er det kanskje det, men det spørs om ikke en del varmhet i det norske samfunnet har gått dukken samtidig som teknologien har gått fremover. Jo mer og flere muligheter vi har fått til å kommunisere hjemmefra med alt og alle, jo mer fjerner vi oss fra den menneskelige kontakten. Vi gjør mer og mer selv så det er kanskje ikke så rart. Bank-tjenester f.eks. fikser vi selv, snakker ikke med noen. Alt avtales på nett hjemmefra.

Teknologien har gitt oss mye, men den har også tatt mye.

Når stod du sist og snakket med naboen over gjerdet? Når tuslet du sist ned i gata og tok en kaffe? Vi ringer helst ikke, vi sender tekstmeldinger for å slippe å snakke med noen. Ukjente nummer som lyser på displayet lar vi bare ringe for å unngå å måtte snakke med ukjente. Det spiller ingen rolle om den vi skal ha tak i bor 50 eller 1000 meter unna, vi behandler de på samme måte.

Vi har fått det så travelt at vi ikke engang går 50 meter bort til en nabo for å se om de er hjemme, vi sender tekst først. Om det kommer av at vi har blitt late eller bare vil unngå å bli sett rart på og oppleve den pinlige stillheten etter «Heeeiii» av den som åpner døra, er ikke godt å si.

Teknologien har gitt oss mye, men den har også tatt mye.

Dessverre er telefonen «roten til mye ondt» i Norge i dag. Det er den vi bruker for å organisere ungers hverdag opp og ned. Det er den ungdommer bruker på godt og vondt. Det er den vi voksne tar tak i med en gang det er en reklamepause eller annet avbrekk. Det er den vi bruker for å rettferdiggjøre at vi for eksempel er forsinket. Tekst: «er 40 min forsinket» og så legge telefonen i lomma = alibi for forsinkelse i orden. «jeg sa jo ifra da».

Å sjekke om folk var hjemme var ikke telefon-viktig. Man stakk innom isteden.

Jeg sier ikke at man skal avskaffe telefonen eller nekte folk å bruke den. Jeg tenker bare at det skulle vært veldig interessant å se hvordan folk hadde taklet en hverdag da man kun brukte telefonen til det som faktisk var viktig. For det var jo slik det var. Telefonen var noe man kun brukte når det var noe viktig. Å sjekke om folk var hjemme var ikke telefon-viktig. Man stakk innom isteden.

Når nå det er sagt – telefonen er kommet for å bli. Det er lov å bruke den eller ha den med seg. Du trenger ikke legge den igjen hjemme når du skal ut. Telefonen er trygghet og nødvendighet for mange. Enkelte skoler har telefonhotell. tror det med fordel kunne innføres i ganske mange norske hjem.

Det må for all del ikke innføres noe telefon-skam, men kanskje kunne vi klart oss litt mer uten den.

Ps! Når gikk du faktisk sist på besøk uten å avtale først?