Nylig ble tre unge menn frifunnet for en påstått gjengvoldtekt. Reaksjonene på sosiale medier er massive, og folk lirer av seg de sterkeste ord og fordømmelser.
Som aktør i rettspleien er det et mildt sagt forstemmende å lese omtalen av saken. Den føyer seg inn i et mentalt regime som over lengre tid har satt sitt preg på strafferettspleien, særlig i voldtektssaker, og ellers i saker hvor det opptrer en påstått fornærmet part. Jeg tør våge den påstand at fornuften – og dermed rettssikkerheten – i noen grad har veket plass for følelser og forventning i slike saker.
Privatisering
I vår tid er strafforfølgning – altså å påstå at medmennesker skal straffes for å ha gjort noe galt – nøye regulert gjennom lov, med klare krav til objektivitet, prinsipper om likebehandling og krav til kompetanse. Straffesak som et privat anliggende hører tidligere tider til. I det siste – særlig etter at fornærmedes posisjon har blitt styrket – ser vi imidlertid at fornærmede har blitt en del av bildet, og hensynet til denne veier tyngre og tyngre.
Bistandsadvokatordningen er et klart symptom på dette. Det er ikke desto mindre ganske slående at den fornærmede og vedkomendes bistandsadvokat mangler de krav vi ellers stiller til offentlig strafforfølgning: Fornærmede er verken objektiv, uavhengig eller særlig kompetent, og har en klar – gjerne økonomisk – interesse i sakens utfall. Dette private innslaget i strafferettspleien vekker ikke tillit.
Uriktige anklager
I omtalen av og debatten om strafferettspleien – særlig hvor det opptrer en fornærmet – blir en helt vesentlig omstendighet oversett: Ikke alle påstander om voldtekt og overgrep er sanne. De kan være fullstendig løgn og oppspinn fra ende til annen, eller de kan være betydelig overdrevet.
En uheldig seksuell erfaring man i og for seg kan ha all grunn til å angre på, blir plutselig et alvorlig og altoverskyggende overgrep, hvor ansvaret for det hele tillegges en påstått overgriper. At det inngis uriktige anmeldelser, særlig om voldtekt og overgrep, er utvilsomt. Det avsies hvert år dommer for falske anklager. Denne omstendigheten – at ikke alle anklager og påstander om overgrep er sanne – synes ignorert i debatten om voldtektssaker.
Rettssikkerhet
Rettssikkerheten vi alle nyter godt av bygger på en regel om at ingen skal dømmes til straff uten at skyld er bevist utover enhver rimelig tvil – et krav om at domstolen skal være tilnærmet sikker på at den anklagede er skyldig. En konsekvens av dette er at en del skyldige nødvendigvis må gå fri. Det er simpelthen ikke alt som kan bevises.
At det kan falle den fornærmede tungt for brystet at ingen blir dømt, er forståelig – dersom den anklagede faktisk er skyldig. Men dersom fornærmede lyver eller overdriver, er det mindre grunn til forståelse.
I voldtektssaker står ofte ord mot ord. Det finnes sjelden vitner eller andre bevis knyttet til den påståtte forbrytelsen. Skal man følge prinsippet om rimelig tvil, medfører dette nødvendigvis at antallet frifinnelser blir høyere i slike saker. Dette kan vi ikke gjøre noe særlig med uten å svekke rettssikkerheten.
I denne sammenheng er det forstyrrende at mediene, bistandsadvokater og til en viss grad også domstolene formulerer bevisvurderingen til et spørsmål om å bli trodd. Det er både svært misvisende og uheldig. Misvisende fordi domstolen ikke skal tro noe som helst, den skal være sikker.
Uheldig fordi de reelle fornærmede – som kan oppleve at den anklagede ikke blir dømt – feilaktig blir gitt inntrykk av det var noe galt med dem og deres forklaring. Det trenger det slett ikke være. Den offentlige omtalen av slike saker – særlig i mediene – er gjennomgående verken innsiktsfull eller prinsipiell.
To aktorer
Innføringen av bistandsadvokater for å ivareta fornærmedes interesser gjør ikke situasjonen bedre. Disse kan i vid utstrekning påvirke prosessen gjennom spørsmålstilling og bevisføring – det er formentlig derfor de er der.
Dersom vi kunne være sikre på at alle anklager om overgrep var riktige, ville en slik ordning være så sin sak. Når vi ikke kan vite om anklagen stemmer, innebærer imidlertid bistandsadvokatordningen etter min oppfatning en direkte trussel mot rettssikkerheten.
Mitt inntrykk er dessuten at bistandsadvokatene i en del saker forsøker å gjøre fornærmedes posisjon og erfaring mer begredelig enn virkeligheten, og at hendelser som fornærmede ellers med rette ville ha latt gå på tabbekvoten, plutselig overdrives og gjøres adskillig verre i fornærmedes bevissthet enn det er grunnlag for.
For en uriktig anklaget mann – som observerer at den offentlige og private anklager sender lapper til hverandre og ellers samarbeider i rettssalen – må en slik prosess fortone seg som et mareritt.
Uriktige domfellelser
Jeg er bekymret for at andelen uriktig dømte i norske fengsler har økt som følge av fokuset på fornærmede. Begrunnelsen i fellende voldtektsdommer hvor ord står mot ord, er ofte nokså tendensiøs, med sjablongmessige formuleringer om at fornærmede har en «konsistent» forklaring (som om en løgn ikke kan være konsistent) eller at tiltaltes forklaring fremstår som «oppkonstruert».
Rene tilfeldigheter – det være seg nyanser i politiforklaringer eller andre forhold – blir påberopt mot den tiltalte, mens tilsvarende trekk hos fornærmede ukritisk blir tilskrevet den påståtte handlingen. Psykologer og behandlingspersonell føres til støtte for den fornærmede, selv om disse jo i sin posisjon alltid legger sin pasients fortelling til grunn – slike vitnemål innebærer bare at denne gjentas.
Av sympati for fornærmede – bevisst eller ubevisst – ønsker domstolen å dømme i slike saker. Mediene og folkemeningen gjør det utvilsomt også. Mindretallet i dommen om påstått gjengvoldtekt fremstår i mine øyne som modig, og er, uansett hva som skjedde i Hallingdal, en konsekvens av den rettssikkerheten vi alle bør forstå verdien av.
Følg debatten: og
