Da kvinner gikk ut i yrkeslivet på 70-tallet, gikk fødselstallene ned. Mangel på barnehageplasser og tre måneders fødselspermisjon gjorde at færre valgte å få barn. Det høyst private valget om å få barn blir altså påvirket av hvordan vi utformer våre velferdsordninger.
Å få opp fødselstallene var en helt klar målsetting for Gro Harlem Brundtland da hun gikk på sin andre periode som statsminister i 1986. Flere barnehager, lengre permisjonsordninger og pappaperm bidro til høyere fødselstall.
Norge var forbilde
Mens nedgang i fødselstall indikerer økonomisk framgang og reduksjon i barnedødelighet i fattigere land, har mange av de hurtigvoksende økonomiene problemer med for lave fødselstall. Mangel på balanse mellom antall nyfødte barn og antall eldre er et svært aktuelt politisk tema. Den store hodepinen blir hvordan man skal finansiere velferdsordningene for de eldre.
Å få opp fødselstallene har vært en klar målsetting for land som Sør-Korea med fødselstall på 1,3 per kvinne, og Italia med fødselstall på 1,4 per kvinne. Japan har opplevd en eventyrlig vekst, men mangel på familievennlige ordninger i arbeidslivet har ført til sterk nedgang i fødselstall.
Tyskland har sett til de nordiske landene når de har utformet sin likestillingspolitikk. Vi er et forbilde for likestillingspolitikere i mange land som har kommet til Norge for å lære om hvordan de kan få opp sine fødselstall.
Når de norske fødselstallene nå går ned, er vi kanskje ikke lenger det samme utstillingsvinduet for god likestillingspolitikk?
FØLG DEBATTEN: Ytring på Twitter
Er nedgangen en ny trend?
Jeg har reist på mange internasjonale konferanser og møtt utenlandsk presse og fortalt at i den norske likestillingsmodellen kan kvinner velge både barn og arbeid. Da jeg var likestillingsminister skrøt jeg av at fødselstallene var oppe i 1,9 per kvinne. Når fruktbarheten i 2013 var nede i 1,78 per kvinne har vi kanskje ikke like stor grunn til å skryte? Vi må tilbake til 2002 for å finne så lave fruktbarhetstall.
Forskerne er ikke sikre på om dette er en trend, og arbeider nå med å forstå årsaken til nedgangen. Rent politisk bør vi nå ta diskusjonen om hvordan vi kan motvirke nedgang i fødselstallene. Etter min mening bør vi begynne med å se på to forhold; mer tid til småbarnsfamiliene, og hvordan man kan gjøre det lettere for folk å få barn tidligere.
Mer tid
Flere kvinner jobber fulltid nå enn for 15 år siden. Mens tidsklemma tidligere i større grad ble løst av en mamma som jobbet mindre, kan hverdagen oppleves som tøff for to foreldre hvor begge går ut i fulltidsjobb etter endt fødselspermisjon. Jeg hører ofte at fødselspermisjonen er fleksibel fordi den kan tas ut fram til barna er tre år.
Men sannheten er at de fleste bruker hele fødselspermisjonen det første året, og da er det ikke mer tid igjen fram til barna er tre år. Flere barnehageopptak i året vil kunne bidra til at barn kan starte i barnehagen når de er ett år, mens foreldrene kan ta ut de nye ukene i redusert arbeidstid eller mer ferie. De som ønsker å være hjemme noe lenger, kan også velge det.
Ved valgene i 2013 gikk ikke Arbeiderpartiet til valg på å øke antall uker med fødselspermisjon. Jeg mener vi bør starte denne diskusjonen igjen. To måneder ekstra likt fordelt mellom mor og far kan gi mulighet til redusert arbeidstid og lenger ferie mens ungene er små. Kanskje kan vi utvide den tiden man kan ta ut ukene med fødselspermisjon til barna er fem år?
FØLG DEBATTEN: NRK Debatt på Facebook
Vente med å få barn?
For det andre bør vi bidra til at de som ønsker det, får større økonomisk selvstendighet hvis de vil få barn tidligere. Jeg tilhørere en generasjon kvinner som alltid fikk høre fra våre mødre at vi burde få barn sent. De var opptatt av kvinners økonomiske selvstendighet før man fikk barn. Det bør vi absolutt også være i dag. Samtidig vet vi at årsaken til at mange sliter med å bli gravide, er at de setter i gang for sent. Mens min mødregenerasjon opplevde at mange kvinner fikk barn altfor tidlig, opplever dagens kvinner at mange har problemer med å bli gravide når de først ønsker det.
Jeg ønsker ikke å komme med noe konkret råd til dagens unge kvinner om når de bør få barn. Det eneste som er sikkert er at jeg ikke kommer til å være like klokkeklar som min mor i rådet om å starte sent.
Når stadig flere tar høyere utdanning bør vi diskutere hvordan vi kan gi studenter som ønsker å få barn mer økonomisk trygghet. Jeg har nemlig ikke sett noen undersøkelser som viser at det klokeste karrieremessig er å vente med å få barn til etter studiene. På samme måte som vi må skape et mer familievennlig arbeidsliv, bør vi skape en mer familievennlig studietid.
