Kronikk

Når du blir gammel og ingen vil ha deg …

Samhandlingsreformen har gitt oss et behandlingsapparat der ingen tar ansvar for pasienten. Jeg er fristet til å kalle det for drittpakkeforløp.

Senior man with flowers in hospital

Samhandlingsreformen skulle sørge for en helhetlig og koordinert omsorgstjeneste. Det er blitt et system der pasienten blir sendt rundt som en pakke, skriver kronikkforfatteren. (Illustrasjonsfoto)

Tenk deg at du har en alvorlig sykdom. En sykdom som gjør deg gradvis dårligere og som er uforutsigbar. Symptomene endrer seg og svinger mye i løpet av en dag, og fra dag til dag. Det er umulig å forutsi symptomutvikling på lengre sikt. Symptomene er ikke bare fysiske, men påvirker også din mentale kapasitet og psyke.

Tenk deg at du i tillegg har blitt så gammel at du kvalifiserer for å tilhøre eldreomsorgen. Ja, da har du trukket et dårlig kort.

Tenk deg at det er pappaen din som er syk. Han som har vært den stødigste, snilleste, roligste, mest kunnskapsrike og arbeidsomme mannen du har kjent. Det er min pappa, og han har Parkinson. Etter å ha levd mange år med sykdommen, og fått god hjelp av både medisiner, kirurgi og egeninnsats, har sykdommen nå skutt fart. Vi oppdager et system vi knapt trodde fantes.

Til tross for flere måneder med legevakt og ambulanse opptil flere ganger i uka, avslår ansvarlig sykehusavdeling henvisningen fra fastlegen om innleggelse for vurdering av medisineringen av sykdommen. Jeg lurer på om det er på grunn av pappas alder? Vi sender klage.

Pasientene blir brikker og ikke mennesker.

Pappa blir sykere og sykere og sintere og sintere. Mamma er utslitt og broren min og jeg forsøker å hjelpe så godt vi kan ved siden av full jobb og egne familieliv. En fredag i april får pappa til slutt – takket være en resolutt legevaktlege – plass ved et av byens helsehus.

Alle er fornøyd. Han skal få god omsorg, og mamma skal få litt hvile fra omsorgsoppgaven som har blitt alt for krevende i det siste. Trodde vi!

Helsehusene er et resultat av samhandlingsreformen. Helsedirektoratet skriver om samhandlingsreformen at «Pasienter og brukere skal få tidlig og god hjelp nærmest mulig der de bor. Man skal få rett behandling til rett tid på rett sted, gjennom en helhetlig og koordinert helse- og omsorgstjeneste som er tilpasset den enkelte bruker».

Det pøses penger inn på tjenester som skal hjelpe eldre å bo hjemme. «Vårt» helsehus skriver at helsehusenes primæroppgaver er å bidra til at pasientene skal kunne bo i eget hjem. Hvordan gjør de så det? Vi har sett pleiere som sikkert mener godt, men som jobber i et system uten god nok struktur til å kunne ivareta pasientenes behov.

Pleierne har en arbeidshverdag jeg tror de færreste misunner dem, og uten solid kompetanse blir det enda verre – både for pleierne og pasientene. Pasientene blir brikker og ikke mennesker. Det finnes lite aktiviteter og stimulans, og jeg tviler på at mange blir bedre i stand til å bo hjemme av å oppbevares der. Pappa blir dårligere.

Mens pappa er på helsehuset jobber bydelen med å finne en annen løsning. Helsehus er for korttidsopphold, og ikke stedet for ham. Bydelen hører vi lite fra. Vi lever i uvisse. Pappa får et søknadsskjema, søker, får innvilget fast plass på sykehjem, og blir bedt om å prioritere tre sykehjem.

Pleierne har en arbeidshverdag jeg tror de færreste misunner dem.

Det trenger vi hjelp til, men bydelen nekter å hjelpe oss. De sier at de fleste kjenner noen som er på sykehjem og vi kan velge ut fra det. Hvem vi kjenner betyr ingenting for å vurdere sykehjem etter behovene pappa har. Det må da noen profesjonelle gjøre?

Etter 13 uker på helsehuset, avbrutt av tre dager på geriatrisk avdeling på sykehus, får han plass ved en skjermet avdeling på et sykehjem. Han er ikke særlig dement. Så der sitter han, sammen med medpasienter som lever i en annen verden, og med låste dører.

Pappa trenger det ekstra personellet, derfor er han der. Etter få dager innrømmer sykehjemmet at de ikke har kompetanse til å gi han best mulig pleie. Det ender med at de tvangsmedisinerer ham med beroligende medisin når de ikke vet annen råd.

Pappa som hele livet har vært rolig og avbalansert, og aldri sint, utagerer innimellom voldsomt, og etter noen dager blir han på nytt sendt av gårde til sykehus, denne gangen til psykiatrisk avdeling.

Der sier de at han ikke skal være der, fordi han ikke er psykiatrisk pasient. Legen tror at han ikke er godt nok behandlet for sin primærsykdom. Men behandlende sykehus nekter fortsatt å ta han inn for vurdering av medisinering, og har nå også avslått klagen på avslaget.

Tre ulike avdelinger ved lokalsykehuset, i tillegg til sykehjemmet, antar at han ikke er godt nok medisinert. Alle driver nå med behandling av bivirkninger og trolig feilmedisinering istedenfor å behandle primærsykdommen.

Et system uten verdighet.

Er det dette som er samhandlingsreformens helhetlige og koordinerte helse- og omsorgstjeneste? Der ingen vil eller kan ta ansvar for å behandle pasienten, og heller sender ham rundt som en pakke? Jeg er fristet til å kalle det for drittpakkeforløp, med systemet i sentrum, og ikke pasienten.

Et system uten verdighet. Det kan ikke være slik at pasienter med komplisert sykdomsbilde ikke har rett på og tilgang til god og riktig behandling og hjelp.

Mens pappa får mangelfull behandling, føler vi pårørende oss hjelpeløse, og er utslitte. Vi sliter med å beholde tilliten til de som skal hjelpe – det er ikke bra.

Så kjære ansvarlige for helse- og pasientbehandling, både nasjonalt og lokalt, gjør noe med dette svært ødeleggende systemet.

Faren til kronikkforfatteren har lest og godkjent teksten.

Følg NRK Debatt på Facebook og Twitter