NRK Meny
Kronikk

Når det lyse blir mørkt

Vi har alle gjort ting vi ikke er stolte av. Virkelig ikke stolte av. Jeg skulle ønske at Petter Northug kunne fortelle om hvorfor det ble sånn. De unge trenger å høre det.

Petter Northug svarthvitt alene

«Jeg skulle ønske Petter Northug nå ville være veldig åpen i tiden fremover. Om hva som har rørt seg i ham. Om hvorfor noe sånt skjer», skriver Tiril Broch Aakre.

Foto: Junge, Heiko / NTB scanpix

Så ble kanskje Petter Northug voksen. Han er i hvert fall blitt gitt en mulighet til å bli det.

Det er sjelden pent når et menneske blir stilt ansikt til ansikt med seg selv. Ikke alle har kjørt bilen til vrak i fylla og løpt fra kameraten sin. Men mange har gjort stygge ting her i livet. De fleste av oss har gjort ting vi ikke er stolte av. Virkelig ikke stolte av. Og vi er mange som ble (mer eller mindre) voksne av det. De fleste jeg kjenner som er skikkelig gode mennesker, som får gull i min bok, har røket på en stygg smell eller fem.

Åpen om å mislykkes

De siste ukene har det vært mye snakk i mediene om unge menn som ikke klarer å leve med seg selv og de veldig høye forventningene de stiller til seg selv. Perfeksjonister, overytere. Jeg tenker på Oddvar Vignes' kronikk i Aftenposten. «Jeg hadde alle muligheter ... så ødela jeg alt sammen», skriver han.

De fleste jeg kjenner som er skikkelig gode mennesker, som får gull i min bok, har røket på en stygg smell eller fem.

Tiril Broch Aakre, forfatter og oversetter

I kjølvannet av A-magasinets sak om selvmord blant unge menn 4. april, og Vignes' kronikk, har man etterlyst mer åpenhet rundt det å ha det mørkt og vanskelig, mer åpenhet rundt det å mislykkes.

De virkelig store nederlagene

«Jeg har mislyktes», sa Northug da han kom på 18. plass på 5-mila i OL. Jeg snakker ikke om slike nederlag nå. Dårlige eksamensresultater, jeg snakker ikke om det. Jeg snakker heller ikke om at folk er åpne rundt det å møte veggen fordi de jobbet for mye. Det er jo nesten en blitt heder.

Dere vet alle hva jeg snakker om.

Tiril Broch Aakre, forfatter og oversetter

Dere vet alle hva jeg snakker om. Jeg snakker om åpenhet om de virkelig store nederlagene i livet. Der man skuffer seg selv og sine nærmeste. Der man på en eller annen måte gav opp. Et svakt øyeblikk. Et langt, svakt øyeblikk. Der man sto med ville hester i tau i hendene og slapp taket i dem. Der man ikke vet hvordan man skal komme tilbake til seg selv og sine nærmeste. Der man ikke vet hva som bor i seg, om man er et godt menneske, om man orker å leve med det mennesket man er.

FØLG DEBATTEN: NRK Ytring på Facebook.

Vi trenger slike forbilder

Jeg sørger over et ungt menneske som hadde det så vondt. Han elsket Petter Northug. På mandag tenkte jeg at jeg skulle ønske han kunne ha sett intervjuet med Northug på VG-tv.

Hva er de destruktive kreftene i ham? Jeg skulle ønske han kunne fortelle om det.

Tiril Broch Aakre, forfatter og oversetter

Og jeg tenkte videre at nå håper jeg Northug på en eller annen måte kan bli et annet slags forbilde for unge mennesker, kanskje spesielt for unge menn. Unge mennesker som ikke nødvendigvis snakker så lett om følelser, som ikke leser filosofi og litteratur og kan få innsikt i hvor komplekst et menneske er, hvor mye som river og sliter i oss, og som ikke kan lære å få nye perspektiver på hva som er godt og vondt i et menneske på den måten.

Unge mennesker som begynner å kjenne på denne kompleksiteten i seg selv og som ikke har noen å speile seg i. Kanskje kan det være godt for noen av dem å se Petter Northug, denne lysluggede, lysende bautasteinen av en ung mann med livskrefter av en annen verden, virkelig mislykkes. Når disse kreftene går over styr. Når det lyse blir mørkt.

Jeg skulle ønske Petter Northug nå ville være veldig åpen i tiden fremover. Om hva som har rørt seg i ham. Om hvorfor noe sånt skjer. For noe har vel rørt seg i ham. Hva er de destruktive kreftene i ham? Jeg skulle ønske han kunne fortelle om det. Og at unge mennesker kunne få se ham prøve å finne en vei tilbake. Unge mennesker trenger de historiene.