NRK Meny
Replikk

Når budbringeren blir viktigere enn innholdet

Lekkasjene fra Wikileaks påvirker den amerikanske presidentvalgkampen. Men kan vi la være å kritisere skittent spill hos Demokratene, bare fordi Trump kan dra fordel av det ?

US-VOTE-DEMOCRATS-CONVENTION-PROTEST

Epost-avsløringen viste at Clinton-leiren forsøkte å sabotere kampanjen til Bernie Sanders. Det provoserte Sanders' tilhengere til å demonstrere mot sitt eget parti under landsmøtet i slutten av juli.

Foto: PATRICK T. FALLON / Afp

I en kronikk på NRK Ytring tar Trine Skrei Grande til orde for en mer kritisk tilnærming til Wikileaks. Varslernettstedet har i Grandes ord tredd inn i den amerikanske valgkampen som en «ekstern og uforutsigbar spinndoktor». «Spinndoktoren», som Grande egentlig ser ut til å mene er noe nærmere en marionett, har publisert tusenvis av lekkede eposter, hvor det blant annet fremgår at Demokratenes nasjonalkomité har favorisert Clinton og stukket kjepper i hjulene for Sanders.

Grande noterer denne avsløringen, beskriver den som «interessant», «ekte og problematisk», for så å forbigå innholdet i stillhet til fordel for et fokus på noe langt dystrere enn intern sabotasje blant Demokratene: muligheten for at avsløringene styrker Trump og bidrar til ytterligere splittelse blant Demokratene.

Hvilken hensikt ?

Grandes problematisering av Wikileaks' virksomhet er todelt. Det første ankepunktet går på at vi ikke får vite hvor materialet kommer fra, og at vi derfor ikke kan si noe sikkert om hensikten bak delingen. Grande spør seg hvem som kan ha interesse av dette, før hun noterer den mest populære hypotesen om at det er Russland som står bak. «Og hva så?» ville vært et relevant oppfølgingsspørsmål.

Bør vi se gjennom fingrene med skittent spill i Demokratene, fordi alt annet potensielt vil være til Trumps fordel?

Gitt at det er hackere med forbindelse til russiske myndigheter som står bak, en ikke usannsynlig hypotese etter min mening, hvordan bør vi forholde oss til disse avsløringene? Bør vi se gjennom fingrene med skittent spill i Demokratene, fordi alt annet potensielt vil være til Trumps fordel?

Trine Skei Grande stiller seg ikke dette spørsmålet. Travelt opptatt med å gå videre til sitt andre ankepunkt, stiller hun heller Wikileaks' «megavarsling» opp mot «de små varslerne». Sistnevnte gruppe er avhengige av en forsikring om at identiteten deres ikke vil røpes for å tørre å varsle om kritikkverdige forhold. Som et eksempel på hvordan Wikileaks har bidratt til å rasere troen på at anonymitet fremdeles er mulig, viser Grande til den publiserte epostutvekslingen mellom en Politico-journalist og Demokratenes visekommunikasjonsdirektør.

Grande vedgår at den fordelaktige behandlingen av Clinton er «dårlig journalistisk etikette i USA». Avsløringen av tette bånd mellom journalister og politikere er altså viktig, men informasjonsverdien veier i Grandes øyne ikke opp for avsløringens negative konsekvens: Den har demonstrert at epost er en usikker kommunikasjonsform. Wikileaks har på denne måten bidratt til å fjerne illusjonen om den ugjennomtrengelige epostinnboksen, og den nødvendige men falske følelsen av sikkerhet som er en forutsetning for varsling er dermed historie.

Følg debatten: Facebook og Twitter

Slår inn åpne dører

Denne kritikken er mildt sagt spesiell. Med mindre Grandes småvarslere har en dataforståelse fra forrige årtusen er det lite sannsynlig at de først nå har lagt fra seg forestillingen om epost som en sikker kommunikasjonsform.

Dagens politiske klima i USA, med Obama-administrasjonens rekordmange tiltaler under Spionasjeloven og den nesten hjertevarmende enigheten mellom Clinton og Trump om at Edward Snowden er en forræder, gir trolig en langt høyere terskel for varsling enn hva mangel på illusjoner om datasikkerhet gjør.

Den journalistiske idealtypen hennes er mangelvare i virkelighetens verden.

Grandes eksempel er derfor lite overbevisende i den hensikten hun anvender det. I stedet bidrar eksempelet til å svekke forestillingen om den upartiske journalisten som hun noen avsnitt tidligere har stilt opp mot uforutsigbare Wikileaks.

Det er vanskelig å si seg enig med Grande i at det alltid er et gode at råmaterialet får en første «relativt objektiv» håndtering av journalister, før en bearbeidet utgave slippes for almenheten, når den journalistiske idealtypen hennes er mangelvare i virkelighetens verden. Stikkordet er «relativt».

Fortolkningsjobben kan journalistene gjøre også etter at råmaterialet er publisert og tilgjengelig for alle, forskjellen er bare den at den da enklere lar seg etterprøve.