NRK Meny
Kronikk

Når arkitektur blir livsfarlig

Vi som ser dårlig er lei av å gå på trynet. Usikrede sittegroper og sittetrapper fungerer i praksis som livsfarlige feller.

Blind mann ved trapp

Blinde og svaksynte opplever store utfordringer i sittetrappene på et torg i Brumunddal. Blindeforbundet er oppgitt over dårlig merking.

Foto: Lars Johny Dæhlin

Alle former for fangstgraver for dyr har vært forbudt i Norge siden 1899, ifølge Store norske leksikon. Med et skråblikk på deler av dagens arkitektur, kan det imidlertid se ut til at forbudet ikke gjelder for mennesker i bygd og by. Ubetenksom arkitektur i form av umerkede sittegroper, utgjør en høyst reel fare for blinde og svaksynte som intetanende risikerer å havne rett i arkitektoniske feller, som i praksis fungerer som en moderne fangstgrav.

Se for deg at du spaserer ut i ditt lokale bymiljø med bind for øynene. En rett strekning på fortauet går jo helt greit, men ville du ikke foretrekke at den halvannen meter dype sittegropen midt på torget er avsperret, eller i det minste merket på en god måte, slik at du som er blind for dagen skjønner at her er fare på ferde?

Det vil veldig gjerne vi i Norges Blindeforbund. Faktisk mener vi at det ikke er for mye å kreve at god sikring og merking av farlig arkitektur må på plass.

FØLG DEBATTEN: NRK Debatt på Facebook

Vondt å gå på trynet

Det er stor grunn til å være bekymret for utviklingen av sittetrapper, amfier og sittegroper som dukker opp – eller rettere sagt: ned – i bygd og by rundt i landet. Vi har påpekt overfor myndigheter at konkrete krav til sikring og merking av sittetrapper, sittegroper og amfier må inn i lovverket. Det stilles nemlig ingen krav til merking og sikring av slik arkitektur i dagens byggteknisk forskrift.

Fin arkitektur er ikke nødvendigvis fornuftig arkitektur.

Fin arkitektur er ikke nødvendigvis fornuftig arkitektur. For ofte er arkitekturen ubetenksom; usikrede sittegroper og sittetrapper fungerer i praksis som livsfarlige feller – ja, som fordums for lengst forbudte fangstgraver, som uten nåde ble designet for å fange hjort, elg og villrein i groper med vegger så høye at dyret ikke kunne komme seg opp. Dagens fangstgroper er riktignok uten tilspissede stokker, stilt på høykant i graven så dyret spiddet seg i fallet, men det gjør likevel pokker så vondt å gå på trynet ned i en grav av asfalt på et par meters dybde.

Fallskader

Vi vet at nordmenn ofte går på trynet – og vi vet at vi skader oss: I Folkehelseinstituttets helt ferske oversikt over sykdomsbyrde i Norge går det frem at fallskader er på sjetteplass av de ti viktigste årsakene til helsetap. Alle fall kan selvsagt ikke unngås, men det er lov å tenke forebyggende.

I likestillings- og diskrimineringsloven står det at man skal jobbe for å bygge ned fysiske barrierer og hindre at nye skapes.

Det finnes en rekke eksempler på personer som har skadet seg etter ublide møter med arkitekturen. I Møre og Romsdal skjedde det en alvorlig ulykke i en sittegrop på Spjelkavik ungdomsskole. Her har man i gangarealet laget et hull i gulvet, der de har satt inn trappetrinn nedover, slik at en klasse kan sette seg på trinnene i sittegropen og mingle. Det var her, ved et foreldremøte, at en intetanende far kjørte sin elektriske rullestol utfor kanten, fikk stolen på 350 kilo over seg og ble alvorlig skadet. Rektoren har uttalt seg at gropen har en annen farge enn resten av gulvbelegget, slik at det skal være mulig å se at det er en endring. Mulig å se for hvem da? Gropen er også merket som trapp med en kontraststripe. Men hvorfor er det merket som en trapp når det ikke er en trapp? Blindeforbundets fylkeslag i Møre og Romsdal synes eksempelet er så ille at de har anmeldt ungdomsskolen til Likestillings- og diskrimineringsombudet (LDO).

Også i Brumunddal og Tønsberg er Blindeforbundet oppgitt over for dårlig merking av trapper, sittetrapper og amfier på lokale torg. Begge torgene er klaget inn til LDO.

Livsfarlig

Utbyggere handler ofte i god tro og merker sittetrappene og sittegropene som vanlige trapper. De varsler med visuelt og taktilt farefelt på toppen og taktilt oppmerksomhetsfelt i bunn. Dette blir imidlertid livsfarlig når vi som ikke ser så godt tror at dette er en helt vanlig trapp. Dermed risikerer vi å gå uforvarende utfor det som i realiteten er en sittetrapp eller sittegrop med mer enn dobbelt så høye trinn som i en vanlig trapp.

Graver man et hull i gata er det krav om at området rundt må sperres av, og på samme måte må det være krav til sittegroper, sittetrapper og amfier.

Her begynner sittegropen virkelig å ligne en fangstgrav fra fortiden, da våre forfedre brukte ledegjerder som ledet beitende dyr mot fangstgraven. Vi blir nemlig ledet mot en livsfarlig felle, kamuflert som en helt ordinær trapp! Det høres kanskje ut som en dårlig vits, men likheten er slående og smertefull.

Sittemiljøer for alle

Norges Blindeforbund krever at sittetrapper, amfier og sittegroper sikres med fysiske sperringer, slik at vi som ikke ser så godt unngår å gå på trynet utfor, eller forveksler disse arkitektoniske unødvendighetene med vanlige trapper. Det er ikke godt nok med varselfelt og fargekontraster for å beskytte folk mot fallskader. Direktoratet for byggkvalitet og øvrige myndigheter på området må se alvoret, slik at vi får konkrete krav til merking og sikring i norsk lov. I likestillings- og diskrimineringsloven står det at man skal jobbe for å bygge ned fysiske barrierer og hindre at nye skapes. Et minimumstiltak er å sikre med permanente, gode gjerder, men det beste tiltaket er å tette igjen gropene og lage sittemiljøer som inkluderer alle – på gulvplan.

Graver man et hull i gata er det krav om at området rundt må sperres av, og på samme måte må det være krav til sittegroper, sittetrapper og amfier. Vi som ser dårlig er lei av å gå på trynet!