Hopp til innhold
Kronikk

Naivitetsoverføringen

Rumenere i billige fleecegensere som tigger småpenger mens de sitter på store seddelbunker? Sorry, jeg er ikke så naiv at jeg kjøper den fortellingen.

En kvinne tigger utenfor Royal Christiania Hotel i Oslo en lørdag formiddag

En kvinne tigger utenfor Royal Christiania Hotel i Oslo. Selv om Brennpunkt har avslørt et kriminelt miljø i Bergen, er ikke det hele sannheten om tiggere, mener kronikkforfatteren.

Foto: Anette Karlsen / NTB scanpix

Tirsdagens Brennpunkt-dokumentar om organisert kriminalitet knyttet til tiggermiljøet i Bergen har vakt reaksjoner. Etter at dokumentaren ble vist, kunne vi lese i avisene at tiggere i byen ble sparket, slått og spyttet på. Statsministeren «vil ikke kalle nordmenn naive» men legger til at «man må kanskje tenke gjennom at man støtter opp rundt organisert kriminalitet og ikke om et enkelt menneske i en vanskelig situasjon».

Naive nordmenn ?

I sosiale medier, derimot, er det ikke langt mellom naivitets-karakteristikkene. At folk synes de har fått bekreftet sin oppfatning om at alle tiggere styres av bakmenn og at hele greia er noe lureri, skal man kanskje ikke la seg overraske av.

Evnen til å generalisere er godt utviklet, og plutselig er ett kriminelt miljø i Bergen blitt sannheten om tiggere som sådan. Men stemmer det?

I mitt nærmiljø er det to tiggere jeg etterhvert er på hils med. Den ene, ei kvinne et sted mellom seksti og sytti, sitter ved T-banestasjonen, rett ved Narvesen-kiosken i enden av gangbrua over banen.

Plutselig er et kriminelt miljø i Bergen blitt sannheten om tiggere som sådan.

Et rynkete ansikt, et stort, krøllete mørkt hår som stikker fram fra skautet. Ved siden av seg har hun et bilde av familien hjemme, det må være barnebarna. Jeg går ut fra at det er dem hun sender penger til, men det kan jeg jo ikke vite. For alt jeg vet kan det være et helt tilfeldig bilde fra et ukeblad hun har rammet inn.

Det jeg vet, er at hun sitter der i regn og snø, i sludd og vind. Bare ytterst sjelden er været er så dårlig at hun ikke er der. Hun gir meg ingen grunn til å tvile på at bildet er ekte, så moro er det tross alt ikke å sitte å fryse med en kopp foran seg.

Den andre jeg er på hils med sitter foran butikken, det er en mann på samme alder. Klærne er slitte, han ser ikke spesielt velflidd ut, noe de grå skjeggstubbene i det furete ansiktet er med på å understreke.

Det han har til felles med kvinnen ved T-banen, hundre meter unna, er at de begge smiler og vinker når de ser meg, enten jeg stopper for å putte noe i koppen deres eller ei. Med mannen har jeg forresten en uuttalt avtale om at han får de tomme Pepsi Max-flaskene mine til panting.

Uuttalt, fordi vi ikke har stort annet enn kroppsspråket å kommuniser med. Kvinnen får noen ganger en slant i koppen. Av og til lager jeg en egen pose på butikken til henne, en banan, et rundstykke og kanskje en God morgen-yoghurt.

Noen ganger sitter hun med en stor flokk fugler rundt seg, da har hun delt opp ei bolle og kastet smulene på bakken. Fuglene tripper rundt henne, de er på fest, og det er kvinnen med koppen foran seg som har invitert dem.

Det dreier seg om å stå overfor et medmenneske i en konkret situasjon.

Velger anstendigheten

Når jeg av og til gir henne og mannen foran butikken penger, er det ikke fordi jeg har noe spesielt ønske om å være "god", slik folk som gir ofte får slengt etter seg. Nei, det er fordi jeg helst vil leve i en verden der vi behandler hverandre med anstendighet og verdighet. Det er i hvert fall det jeg selv håper på og trenger å bli møtt med hver dag, og jeg kan ikke tenke meg at det er særlig annerledes for andre.

Nå later det til at noen vil ha meg til å tro at de sitter der i timesvis all slags vær, innpakket i billige fleece-tepper, for å tuske til seg småpenger mens de i virkeligheten har tjukke seddelbunker på innerlomma. Sorry, men jeg er ikke så naiv at jeg kjøper den fortellingen. Det betyr selvfølgelig ikke at det ikke finnes kriminelle grupper, men å tro at alle tiggere tilhører ei slik gruppe, er som å tro at når du reiser til Italia er alle du møter medlemmer av mafiaen.

Jeg vil helst leve i en verden der vi behandler hverandre med anstendighet og verdighet.

Noen mener det er naivt å gi til slike som de eldre menneskene i mitt nærmiljø, at vi må slutte ”å forstå alt mulig”, altså slutte å være dumsnille, som det kanskje kan utlegges. Men det dreier seg ikke om "å forstå alt mulig”. Det er det jo uansett ingen av oss som gjør. Det dreier seg om å stå overfor et medmenneske i en konkret situasjon, sånn vi gjør veldig mange ganger hver eneste dag, enten det er en kollega på jobben eller den som sitter i kassa på butikken - eller en tigger.

I den konkrete situasjonen har vi et valg for hvordan vi handler. Vanskeligere enn det er det ikke, men det er heller ikke enklere.

Følg NRK Debatt på Facebook og Twitter