Unnskyld, Polen. Unnskyld Baltikum. Unnskyld Finland og alle sentral- og østeuropeere som advarte oss mot Russland. Om hva Russland er, og ikke minst hva Russland alltid har vært:
Ekspansivt, ikke tilgivende, aggressivt og kompromissløst.
Dere advarte oss i år etter år, uten at vi hørte etter. For vi mente at vi, som aldri har vært okkupert av Russland, visste bedre enn dere som har blitt hærtatt, plyndret og mishandlet av vår felles nabo.
Enhver student av russisk historie vil kunne bekrefte fremgangsmåten for landets ekspansjon og dominans av nabostatene. Studenten vil vite at Russland, i dag verdens geografisk største stat, for 700 år siden ikke var mer enn et lite hertugdømme sentrert rundt byen Moskva.
Siden det har Russland gjort det landet synes skjebnebestemt å gjøre: invadere, okkupere, ekspandere, terrorisere. En kolonimakt, men til motsetning fra de andre som har havnet i historien, en kolonimakt som ikke skjuler ambisjonene om å gjenopprette tapt territorium.
Og på et forunderlig vis har Russland, etter invasjonen av Ukraina, allikevel klart kunststykket å innhente sympati fra tidligere kolonistater i Afrika.
Sånn kan det gå når man ikke selv har opplevd russisk okkupasjon på kroppen.
Russlands «broderfolk»
Det er noen paradokser rundt den russiske måten å kolonialisere på. Deres vasaller og satellitter har blitt behandlet forferdelig, og den pågående krigen viser det russiske modus operandi i all sin uhygge.
Russerne omtaler gjerne ukrainerne som sitt «broderfolk». Et folk de nå torturerer, henretter, fordriver og tvangsflytter. Slik behandler russerne sine «nærmeste».
Tragisk nok har den russiske befolkningen aldri blitt behandlet mye bedre av sitt eget regime. Men det er til liten trøst for de mange folk og stater som har måttet unngjelde som undersåtter for Kreml.
Russiske utenrikspolitiske målsettinger kan sammenlignes med hukommelsen til en elefant:
Jo mer konservativ en russer, dess lenger tilbake i historien strekker imperieambisjonen seg. For den mest innbitte tilhenger av det russiske storriket, så hører selv Finland til som en provins i imperiet.
De mer moderate, om et slikt begrep i det hele tatt kan brukes, vil ta til takke med de baltiske stater, som ble sjenerøst tildelt Sovjetunionen i den hemmelige tilleggstraktaten til Molotov-Ribbentrop-pakten fra 1939.
Og så Ukraina, da, selvsagt. Så selvsagt at de fleste russere fortsatt ikke kan begripe at Ukraina har valgt sin egen vei.
Norge er unntaket
Det som har reddet oss her i landet fra russisk aggresjon, er ikke utelukkende fremragende norsk sikkerhetspolitikk, selv om det er bra for selvbildet å tro dette.
Selvsagt må og skal vi ta ansvar for vår egen sikkerhet gjennom et nasjonalt forsvar, alliansetilknytning og bilaterale forbindelser. Noe annet ville vært fullstendig skjødesløst. Men det spiller jammen også en stor rolle hvilket nabolag man bor i.
Vår kanskje største velsignelse er at Russland lot oss være. At vi unnslapp å havne i den fryktede «interessesfæren» til vårt store naboland.
Vi er det eneste landet grensende til Russland som ikke har vært i åpen konflikt med det.
Ingenting belyser bedre vårt unike forhold med Russland, eller snarere Russlands unike innstilling til å la være å invadere nettopp oss, bedre enn det som skjedde i etterkant av den tyske kapitulasjonen i 1945. Eller snarere – hva som ikke skjedde.
Som det eneste landet som hadde opplevd sovjetisk frigjøring fra tysk okkupasjon, ble sovjetiske styrker ikke stående igjen i Norge etter krigens slutt. Tvert imot trakk Sovjetunionen ut sine styrker, uten betingelser, og uten å sette igjen en marionettregjering.
Stalin, en av de historisk sett aller mest brutale og ekspansjonistiske lederne for riket i øst, valgte å la Norge forbli ukontrollert av Kreml.
Der de baltiske statene ble utsatt for en ny runde undertrykkelse, tortur, summariske henrettelser, og massedeportasjoner, kunne vi konsentrere oss om gjenoppbyggingen.
Der den polske offisersstanden ble henrettet i Katynskogene av sovjetiske sikkerhetsstyrker, og Warszawa-opprøret tilintetgjort av tyskerne mens de sovjetiske styrkene passivt observerte på avstand, etablerte vi bånd til Storbritannia og USA.
Land etter land i Sentral- og Øst-Europa opplevde variasjoner av diktat og terror fra Moskva. Vi skjønner neppe selv hvor billig vi har kommet fra det med vårt naboskap med Russland.
Så kan man spole frem til tiden etter murens fall og den tidligere østblokkens nærmest kollektive medlemskap i Nato. De kunne ikke vente, de ville ikke vente.
Særlig de baltiske statene visste at tidsvinduet ville lukkes, de hadde opplevd det før, i perioden 1918–1940. To tiår med selvstendighet, men uten en allianse i ryggen.
Og det var nettopp balterne og polakkene som advarte fra begynnelsen om at vi ikke måtte la oss forlede av hyggelige lyder fra Moskva, at et ekspansjonistisk Russland ville returnere så snart de hadde kapasitet til det.
Ble latterliggjort
Jeg har en oppvekst fra et sentraleuropeisk land som havnet bak jernteppet etter andre verdenskrig. Vår sjåfør ble «forsvunnet» av myndighetene, han kom oss barna for nær. Det ble oppdaget mikrofoner i veggene der vi bodde.
Kom vi i kontakt med lokalbefolkningen, visste vi at de måtte angi seg selv til sikkerhetspolitiet fordi de hadde snakket med oss.
Pensjonistparet vi og alle andre utlendinger måtte ha boende i kjelleren, fikk lov til å bo der kun fordi de skulle rapportere om våre bevegelser. Selv som liten gutt, barn av en diplomat, skjønte jeg dette. Senere bodde jeg i Finland, et land som har hatt en uhyre vanskelig balansegang med sin tidligere koloniherre og krigsaggressor.
Fra disse årene lærte jeg at det er land som har helt andre erfaringer med Russland. I voksen alder har jeg jobbet lenge nok innenfor internasjonal sikkerhetspolitikk til å ha erfart at verken vi, eller de fleste andre vesteuropeere, tok deres bekymring helt på alvor.
Den insisterende uroen om at Russland igjen ville bevege på seg, ble avvist. Høflig, i møter. Og med et lite smil om munnen når man i etterkant av møtet gjenga deres eksplisitte bekymring.
«Du vet, disse landene er alltid så dramatiske.» Jeg har hørt disse ordene blitt ytret mer enn én gang. Men i tiden etter februar 2022 har vi erfart hvem som hadde den mest presise prediksjonen om hva Russland fortsatt er.
For å vri litt på en av fjellvettreglene: Lytt til kjentfolk med ufrivillig stor Russlandskompetanse.
