Kronikk

Nå må vi redde liv

De militære er ute av Afghanistan, men den humanitære hjelpen er mer nødvendig enn på lenge.

Flyktninghjelpens generalsekretær Jan Egeland.

Behovene, sulten, arbeidsløsheten og desperasjonen vil øke dramatisk i de kommende månedene, skriver Jan Egeland, som her besøkte en leir for internt fordrevne i Kabul i 2019.

Foto: Becky Bakr Abdulla / Flyktninghjelpen

Nesten 40 millioner sivile afghanere ble igjen da de mange tusen internasjonale soldatene, diplomatene og rådgiverne evakuerte fra Afghanistan. Over 18 millioner har nå akutt behov for nødhjelp.

Etter to tiår med utallige løfter og svimlende militære og politiske investeringer har Nato-landene et selvsagt ansvar for å unngå at afghanske kvinner, barn og menn forgår i de kommende måneder og år.

Norge har brukt mange milliarder kroner på et sikkerhetspolitisk byggverk som ligger i ruiner. Men Norge har også prisverdig satset på en humanitær innsats som klarte å bevare sin politiske uavhengighet og derfor fremdeles kan redde liv i Afghanistan.

Fordi vi til slutt ble enige om å sikre et klart skille mellom den politisk-militære hjelpen og den upartiske humanitære innsatsen i landet, kan vårt land spille en viktig humanitær rolle i de neste 20 årene.

De tapte milliardene

Med grunnlag i den kritiske rapporten fra Godal-kommisjonen i 2016 må årets evakuering medføre en endelig diskusjon i Norge om hvorfor og hvordan så store offentlige summer kunne brukes over så lang tid med et så mislykket utfall.

Vestlige land ga Nato, som hadde ingen erfaring fra statsbygging, hundrevis av milliarder kroner hvert år for å bygge sikkerhet og sikkerhetsstyrker.

Samtidig fikk FN og humanitære organisasjoner, som hadde erfaring fra og i Afghanistan, aldri i nærheten av de ressursene de ba om for å dekke grunnleggende nødhjelpsbehov.

Men nå, i september 2021, er det ikke interne granskninger som bør ha forrang.

I 2015 fikk jeg anledning til å snakke direkte til Natos parlamentarikere som da møttes i Stavanger. USA brukte det året alene 74 milliarder dollar på sitt militære engasjement. Resten av Nato brukte titalls milliarder på toppen av dette.

Mitt spørsmål til de europeiske og nordamerikanske parlamentarikerne var følgende: Når vi vet at resultatet av det militære engasjementet har så få og blandete resultater, hvordan kan det da ha seg at det aldri manglet midler?

Dernest: Når de humanitære organisasjonene til sammen ber om under en halv prosent av de militære budsjettene til ubestridelig effektiv hjelp til sivilbefolkningen, hvorfor får vi da ikke engang halvparten av det vi trenger?

Det står om liv

Men nå, i september 2021, er det ikke interne granskinger som bør ha forrang. Nå må vi unngå at tusener fryser eller sulter i hjel under åpen himmel den kommende vinteren. Nå må vi få jenter og gutter tilbake på skolen.

Nå må vi opprette ordninger slik at hundretusener av offentlig ansatte helsearbeidere, lærere og ingeniører kan få lønn og ikke forlater stillingene sine.

Nå må vi få jenter og gutter tilbake på skolen.

Flyktninghjelpen har, sammen med kolleger i FN og andre organisasjoner, i lengre tid forhandlet med Taliban-bevegelsen for å sikre at vi kan fortsette arbeidet.

Tre områder er og vil forbli vanskelige: våre kvinnelige ansatte må ha samme bevegelsesfrihet og yrkesfrihet som deres mannlige kolleger, vi må fritt bestemme hvem som skal få de knappe hjelperessursene basert på behov, og vi må kunne undervise jenter og kvinner på lik linje med gutter og menn.

Problemene øker

Både i Kabul og i provinshovedstedene har Taliban-representanter gitt løfter om at alle våre forutsetninger vil bli imøtekommet. Men de sier det vil ta tid å sikre at beskjedene om den humanitære uavhengigheten når ned til soldatene på gatehjørner og ved veisperringene.

I et økende antall områder er vi i gang med vårt humanitære arbeid på samme vilkår som før maktovertagelsen i Kabul, mens det mange steder gjenstår å få de nødvendige forsikringer og tillatelser.

Det eneste sikre nå er at behovene, sulten, arbeidsløsheten og desperasjonen vil øke dramatisk i de kommende månedene for et afghansk folk som de siste to tiårene har fått forsikringer om at de vestlige nasjonene kom for å sikre bedre levekår og mer sikkerhet.

Kanskje kan de landene som nå ikke lenger skal bruke hundretalls milliarder på det militærpolitiske prosjektet for første gang fullfinansiere det upolitiske og sivile humanitære arbeidet?

Slik kan vi bistå afghanske kvinner og barn som er igjen etter at soldatene og diplomatene er evakuert.