Helseminister Ingvild Kjerkol: Jeg skriver dette for å minne deg på hvor ille det er i ungdomspsykiatrien. For det er vel bare en forglemmelse at du ikke agerer nå som det er krise?
Har du vært så bekymret for barnet ditt at du ikke klarer å svelge ditt eget spytt? Har du vært så lenge i beredskap at du ikke lenger husker hvordan det var å ha en bra dag? Har du ligget i smug på en madrass utenfor døren til datteren din om natten, så du kan gripe inn om hun prøver å ta livet av seg? Dette er livet mitt. Og jeg vet at altfor mange kjenner seg igjen. Når skal du gjøre noe?
Det er lenge siden livet var bra i vår familie. Eller det vil si, det er ingen som nyter gode øyeblikk så sterkt som oss. Da vår datter i høst nynnet for første gang på to år knakk pappaen i smug sammen i lykketårer. Når hun klarer å spise, da hamrer hjertet mitt i vill ekstase. Vi er helt rå på å lete etter oppturer og gode øyeblikk, for hverdagen ellers er tettpakka med fortvilelse.
Som forelder har man det ikke bedre enn det barnet som har det verst, sa en annen bekymret mor til meg her forleden. Og vi er mange som har det vondt nå. Som lever tett på et ungt menneske med psykiske problemer. Men kanskje ser du det ikke. For det er lett å ignorere sykdom som ikke kan kureres med gips eller sting. Og det er lett å ignorere en gruppe mennesker som ikke har mulighet til å tale sin egen sak offentlig. Hvem er lobbyisten deres?
Du tenker kanskje at du har god tid? Eller har du ikke fått det med deg? At ungdommen sliter? At veldig mange ikke får hjelp? At systemet er sprengt? Det virker ikke som om sirenene og varslene om fare blir hørt.
Hos meg så gjaller det. Lyden skjærer i ørene. Katastrofen har allerede krøpet inn i huset vårt. Jeg skal si det med tydelig utestemme: Det står veldig dårlig til! Altfor mange ungdommer er alvorlig psykisk syke. Pandemien gjorde vondt verre. Og det er ikke hjelp å få.
På den barne- og ungdomspsykiatriske poliklinikken vi sogner til, får du ikke hjelp med mindre du er i fare for å dø. For det er mange av dem nå. Så da mitt barns psykolog ble sykemeldt for en måned siden ble mitt barn stående uten hjelp. Ikke syk nok.
Hun har vært suicidal, men har nå begynt å kjenne bedring. Hun hadde begynt å få tilbake ønsket om å leve. Så ble det full stans. Nå rykker vi sakte, men sikkert tilbake til start. Til der alt er mørkt.
Eneste «positive» er at vi kan ringe hvis hun blir suicidal igjen. Da kan hun få akutthjelp. Utover det får hun forhåpentligvis ny behandler til høsten. For situasjonen er sprengt også på innsiden. Straks de ansetter en ny ryker enda en ansatt ut i sykemelding.
Så helseminister, om du ennå ikke har forstått desperasjonen i det jeg skriver: Se for deg at det brenner hjemme hos deg, huset står snart i full brann og det er mennesker i huset. Du ringer brannvesenet. Du trenger hjelp nå! Deres svar er: «Vi skal gå noen runder og så skal vi prøve å komme innom i september med noen brannslukningsapparater.» Sånn føles det! Er du komfortabel med det?
Eller visste du det ikke? Nei, for du kan jo ikke ha visst, for da ville du vel handlet på dagen? Eller er Helse-Norge i praksis et sted du havner på bånn om du er ungdom med psykisk sykdom.
Handler alt om status? En overvektig stressa mann på 60 med hjerteinfarkt får øyeblikkelig hjelp og behandling. Sånn skal det være. Men hvorfor kan vi ikke ha samme respekt og praksis overfor enhver pasient?
Er du psykisk syk under 18 får du ikke hjelp til å leve før du planlegger å dø. Prøv å leve en eneste dag med dette som hovedfokus. En uke. Et år. Vi har stått i dette i flere år. Ingenting du sier kan hjelpe oss. Vi trenger handling.
Mange ressurssterke grupper har hatt hylekor gjennom pandemien. Artister, skuespillere, flybransjen og til og med fotballspillere. Men vi som er foreldrene og pårørende til psykisk syke er bundet på hender og føtter. Vi kan ikke skrike. Vi må først og fremst beskytte våre kjære og sårbare. Skåne dem så godt vi kan. De kjemper allerede hver dag med seg selv.
Tar vi kampen mot systemet offentlig kan det bli for tøft for dem. Jeg skulle ønske jeg kunne stå frem med fullt navn, lage furore, mane til kamp! Brette ut detaljer, skape oppstandelse. Men hylet mitt får bli med dette, anonym klapring på tastaturet i håp om at du og de rundt deg skal våkne. Jeg skal spare deg for runder med utvalg og rapporter, for både budskap og løsning er enkel:
Rust opp psykiatrien. Styrk de barne- og ungdomspsykiatriske poliklinikkene i hele landet!
Tomme ord hjelper ikke ungdommen som ikke vil dø men som heller ikke klarer å leve. Det hjelper ikke psykologen som er utslitt etter å ha stått i spagaten mellom syk ungdom gjennom flere år. Det hjelper heller ikke klinikksjefen som desperat prøver å sørge for at ingen unge skal dø på hans vakt.
Jeg håper på det beste. Men er dessverre for lengst forberedt på det verste.
Innlegget publiseres anonymt av hensyn til den omtalte datteren. NRK Ytring kjenner identiteten til forfatteren.
