NRK Meny
Kommentar

Nå gjelder det å snakke

Jeg håper virkelig at ingen i fremtiden kan bygge sin egen suksess på taushet.

US-MARCH-SUPPORTING-SEXUAL-ASSAULT-VICTIMS-HELD-IN-LOS-ANGELES

Demonstranter under en #metoo-marsj mot seksuell trakassering i Los Angeles 12. november 2017. For taushet er ikke lenger gull, og det som synliggjøres akkurat nå er at kulturen med å holde kjeft beskytter mobbere og overgripere, skriver Agnes Moxnes.

Foto: DAVID MCNEW / AFP

Akkurat nå faller amerikanske TV-stjerner. Programledere. I løpet av de siste ukene er de gått fra være menn NBC News, Fox News, CBS og Bloomberg News trenger, til menn ingen trenger.

Godt voksne menn – nok en gang. Respekterte, kunnskapsrike og sjarmerende. Gjennom årtier er de blitt godvenner med millioner av TV-seere og tiltrukket seg de store reklamepengene. Også er det slutt. Den ene etter den andre har fått sparken. Historiene om seksuell trakassering er ikke nye, men nå blir de trodd og tatt på alvor. Håpløse historier om kjente menn som nå faller høyt og tungt; Charlie Rose. Matt Lauer. Garrison Keiler. Bill O'Reilly.

«The Sound of Silence»

Men hvor lenge har noen visst uten å gripe inn i redsel for å forstyrre tausheten? For øvrig godt beskrevet i Simon and Garfunkels Sound of Silence.

And in the naked light I saw
Ten thousand people, maybe more
People talking without speaking
People hearing without listening
People writing songs that voices never share
And no one dared
Disturb the sound of silence

Da historiene om Harvey Weinstein traff mediene for to måneder siden, stilte skuespiller George Clooney spørsmålet; – hvor er de som fulgte de unge kvinnene opp til Weinsteins hotellrom? Det spørsmålet er faktisk mange tidligere ansatte i Weinsteins filmselskap blitt stilt de siste ukene. Men svaret deres er; – jeg visste ikke! Nå har mange av dem fått seg nye jobber i nye filmselskaper i Hollywood.

Hvorfor er det slik at så mange har vært i en egen boble av selvpålagt blindhet, døvhet og hørselssvekkelse?

Hvem tror på at de ikke visste? Ikke så mange. Det de siste to månedene har lært oss er at veldig mange har visst. Som i London, der Kevin Spacey i elleve år var kunstnerisk direktør ved teatret Old Vic.

I ettertid visste «alle» at han klådde på unge menn. Det var en hemmelighet av den typen du bare vet skal forbli en hemmelighet. Og ved norske teatre, orkestre, forlag, mediehus og universitet er det på samme måte. Ledere sier de ikke visste. Kanskje snakker de sant? Eller så har ledere tatt like lett på det som mange andre; de har sett – men ikke sett. I dag kommer enda mer av det samme. Denne gangen er historiene signert stortingsrepresentanter. Landets mektigste kvinner.

Det tillitsfulle barnet

Hvorfor er det slik at så mange har vært i en egen boble av selvpålagt blindhet, døvhet og hørselssvekkelse? Selvsagt har det med makt og det etablerte synet på mannlig seksualitet å gjøre. Men det har jo min generasjon vært så fullstendig klar over, iallfall siden 70-tallet.

Så jeg vet ikke. Men jeg kom til å tenke på en historie fra riktig lenge siden. Jeg var vel omtrent 10–12 år. Noen voksne menn hadde fest på campingplassen som lå ved siden av huset vårt. Vi ungene var nysgjerrige. For der var det sprit og musikk og høy latter. Der var drukkenbolten og en litt ukjent nabo.

For taushet er ikke lenger gull, og det som synliggjøres akkurat nå er at «hold-kjeft-kulturen» beskytter mobbere og overgripere.

Sistnevnte løftet meg opp i armene sine, og bar meg mot en av campinghyttene. Da kom drukkenbolten, og han var mannen vi trenger. Han sa – sett henne ned! Og så løp jeg av gårde. Glad og blid og rett ned i fjæra der vi tente bål og livet var flott.

Først mange, mange år senere forsto jeg hva som hadde holdt på å skje. Jeg var det tillitsfulle barnet. Jeg trodde på voksne og alt de kunne. Men historien glemte jeg ikke, selv om jeg ikke løp til mor og far og fortalte. Det skulle jeg ha gjort. Den mannen var ikke bra, skulle tiden vise.

Taushet er ikke gull

Forleden møtte jeg et par flinke filmfolk. Som har vært i bransjen lenge. Deres historier handlet egentlig om akkurat det samme. Hvordan de i en årrekke hadde vært vitne til en dansk filmprodusents ville fester. Der alle, i alle år, hadde tenkt som så at er du ikke med – ja, så er du ute. Men ingen sa noe. Man bare lo litt, ristet på hodet og gikk videre.

Og slik har dagene gått. Hundretusener av historier, nye og gamle, viser til gagns at det blinde øyet har levd et aktivt liv. Siste uke har svenske medier skrevet om en høytstående kulturpersonlighet. År etter år med trakassering og det som blir omtalt som regelrette voldtekter. Denne mannen er nært knyttet til Svenska Akademien. De som hvert år velger hvem som skal få Nobels Litteraturpris. Nærmere en litterær elite kommer man ikke.

Først mange, mange år senere forsto jeg hva som hadde holdt på å skje. Jeg var det tillitsfulle barnet.

Og igjen; en offentlig hemmelighet. Så mange har visst. Så få har trukket en konklusjon. Ikke engang de 18 hodene som sitter i Svenska Akademien og skal forstå seg på alt som har med mennesker å gjøre.

Nå løftes slør etter slør. Det kjenner navngitte amerikanske programledere på kroppen, og det kan godt være at de kommer til å prøve å slå hardt tilbake. Men jeg håper virkelig at ingen i fremtiden kan bygge sin egen suksess på «The Sound of Silence». For taushet er ikke lenger gull, og det som synliggjøres akkurat nå er at «hold-kjeft-kulturen» beskytter mobbere og overgripere.

Så nå gjelder det å fortsette å se, lytte og snakke.

Følg: NRK Debatt på Facebook og @NRKYtring på Twitter