Nå er det Sp-lederen som blir satt i bås med «Oslo-eliten»

«Det er krig, det er krise, det er et stramt budsjett og folk skal være takknemlig for at det er nettopp vi som styrer landet i en krisetid.»

Omtrent slik lyder talepunktene fra regjeringa som blir gjentatt hver gang statsråder, stortingsrepresentanter og andre partikoryfeer kommer nær en mikrofon.

Selv om siste del av budskapet nok hadde slått hardere om det kom fra andre enn regjeringas egne, er kommunikasjonen om ikke annet samstemt og tydelig.

Statsminister Jonas Gahr Støre (Ap) ser ut til å ha latt seg inspirere av Erna Solbergs (H) hyppige pressekonferanser under pandemien for å vise mer synlig lederskap. Like fullt virker ikke velgerne å være overbevist.

Lite inntrykk på velgerne

Norstats siste meningsmåling for NRK og Aftenposten går fra dyster til helsvart for en regjering som på et år er blitt godt vant med dårlige meningsmålinger. En oppslutning til Arbeiderpartiet på 18,2 prosent er like fullt den svakeste som her er målt.

Sp beveger seg farlig nær sperregrensa, og med 4,3 prosent er dette den svakeste som er tatt opp under Trygve Slagsvold Vedums ledelse.

Til sammen får regjeringspartiene fattige 22,5 prosent. Det er betydelig under det som alene ville vært ansett som en oppsiktsvekkende svak Ap-måling.

Dersom dette hadde vært valgresultatet, ville en regjering bestående av Høyre og Frp hatt rent flertall.

Ville ikke velgerne ha ny kurs likevel?

Selv om svaret neppe er så enkelt, er dette den første målinga som er tatt opp etter at regjeringa la fram sitt første egenproduserte statsbudsjett.

Et budsjett som hadde det de selv kalte en tydelig retning for fordeling, både sosialt og geografisk.

Mens næringslivet raste, ble de hyllet av venstresida og avisa Klassekampen for tidenes skatteøkning.

Store kraftoverskudd skulle tilbake til fellesskapet, og samfunnsøkonomer og aviskommentatorer jublet for at det endelig ble grunnrenteskatt på rike oppdrettsgiganter.

Distriktene fikk også sitt. Gratis ferger, gratis barnehager i Nord-Troms og Finnmark, et rekordstort jordbruksoppgjør og oppkjøp av store skogeiendommer i Trøndelag burde gå hjem hos alle med grønn firkløver i partiboka.

Mangler entusiasme

Det burde definitivt fått øynene til å funkle hos de folkevalgte i Namdalen som sist uke samlet alle lokalpolitikerne til Namdalsting, en slags lillesøster til fylkestinget.

Men selv i en region der Ap og Sp har samtlige ordførere, og rent flertall i de fleste kommuner, trengte man ikke engang skrape i overflaten for å merke at her skorter det på entusiasmen.

I tillegg til bekymring for kommuneøkonomien og misnøye med høy beskatning av kraftinntekter, er det særlig lakseskatten som har satt sinnene i kok.

Langt borte fra Finansdepartementet og den urbane lakseskatteeliten...

I det som minner om en slags parallell virkelighet gikk flere hundre sist helg i fakkeltog mot lakseskatt i den lille kystbyen Rørvik lengst nord i Trøndelag.

Iført t-skjorter med påskriften #laksebaron markerte tillitsvalgte, ansatte, politikere og andre i lokalmiljøet sin motstand mot regjeringens grunnrenteskatt. Initiativtakerne var lokale LO-tillitsvalgte som frykter for jobbene sine.

Også i Lovund ble fiskeriminister Bjørnar Skjæran møtt med demonstranter mot lakseskatt da han mandag besøkte kommunen for å markere startskuddet for havbruk til sjøs. Vi er vanlige folk, stod det på plakatene.

Er de bare naive brikker for pengemakta? Burde de ikke heller juble over at lakseoppdrettere som har til både salt i grøten og sportsbil i garasjen må betale mer til fellesskapet? Eller har de skjønt noe som man i hovedstadskretser ikke har skjønt?

For selv om så godt som alle (også aksjonistene) mener at rike oppdrettere bør betale mer skatt, møtes lakseskatten med motbør i Rørvik og mange andre kystsamfunn. De mener den foreslåtte modellen rammer næringa uforholdsmessig hardt.

Uforutsigbart og perspektivløst

Bak argumentene som framføres ligger det særlig to innvendinger. Mye av dette handler om hvordan dette ble gjort. Det ene handler om prosess. Det andre handler om perspektiv.

Etter at mange partier med Sp i spissen har protestert høylytt mot grunnrente på oppdrett, slo dette ned som en bombe lokalt. Bare timer før beslutningen ble kjent, uttalte lokale Ap- og Sp-topper at dette er noe «hovedstadspressen i Akersgata har skapt».

Senterpartiet var krystallklare: Nei til grunnrenteskatten – nå innfører de den selv – NRK Nordland

De hadde slett ikke fått noen signaler fra sin egen regjering om lakseskatt, og kalte det «et ran av kysten». Redaksjonene i Akersgata må sette seg inn i realitetene, advarte nestleder i Trøndelag Ap, Amund Hellesø.

Hovedstadspressen levnes sjelden gode hensikter i distriktene, men viste seg å være uskyldig denne gang. Men de var i det minste invitert på pressekonferanse.

For et halvt døgn etter la Trygve Slagsvold Vedum og Jonas Gahr Støre fram lakseskattenpå Blaafarveværket, langt vekk fra sinte og overraskede kystordførere. At forslaget lenge har ligget i Finansdepartementets ønskeskuff, er det liten tvil om.

Tilbake står lokale partifolk og lurer på hva som skjedde med forutsigbarheten. At næringslivet vegrer seg for å investere når de ikke aner hvilke rammevilkår morgendagen bringer, har de ingen problemer med å forstå.

Øynene som ser

Det andre handler om perspektiv.

Der man i storbyene og i finansdepartementet ser superprofitt, lakselobby og fete sportsbiler som bør skattlegges, ser folk langs kysten levende og attraktive lokalsamfunn. I distriktskommunene vet man at det slett ikke er noen selvfølge.

Langs kysten er sjømatnæringen forskjellen på vekst og stillstand. Når det regner på oppdretteren, drypper det på elektrikeren, regnskapsføreren, kjøpmannen, taxisjåføren og pubeieren.

Det gjør noe med et samfunn at Widerøe-flyene og hotellene ikke bare fylles av folk som får reisen betalt av fylkeskommunen. Gratis ferger og annen støtte fra han stat kan ikke kompensere for følelsen av at her går det bra.

Særlig verdifullt oppleves det at unge folk velger å flytte til og satse i distriktene. At naboen er blitt steinrik, virker ikke å plage folk nevneverdig.

Da er man langt mer redd for å bli en slags klient. Innstillingen er at sjømat og kraft har gjort at vi klarer oss godt sjøl. Skal storsamfunnet ta fra oss dette også, frykter de.

Det er ikke tilfeldig at det innlegget som fikk aller mest applaus på Namdalstinget, var en Ap-ordfører som sammenlignet kraftinntekter med eiendomsskatt.

Tenk om de hadde tatt fra Oslo og Bærum alle inntektene på eiendommer som tilfeldigvis ligger nær hovedstaden, og fordelt de rundt i landet, ble det sagt. Da våknet omsider entusiasmen.

En skjør balansegang

Selv om landet har fått en venstrevridd regjering, er det ikke nødvendigvis en enkel vinnersak å skattlegge eller på andre måter legge byrder til det private næringslivet. Balansen mellom offentlig og privat er nennsomt oppbygd her til lands.

En viktig påminnelse om hvor fininnstilt den balansen er, fikk den observante lytter med seg på Senterpartiets landsstyremøte sist uke.

Der representanter fra regjering og storting i kjent stil snakket om egne gjennomslag og hvor takknemlig de var for at det var Sp, og ikke Erna, Sylvi og co som styrte landet, var fylkeslederne langt mer bekymret for de private bedriftene.

Representanter fra Nord-Norge og Møre og Romsdal var tydelig kritisk til grunnrenteskatt. På Vestlandet og Østlandet var de særlig bekymret for høye strømutgifter, røde tall og et næringsliv som strever.

Man skulle tro den gamle Vedum var den fremste til å treffe denne nerven.

Talepunkt fra regjeringa fungerer kanskje på interne seminarer, men på vanlige folk kommer de åpenbart til kort.