Fredag ettermiddag nikket jeg god helg i retning dørvakten ved inngangen på arbeidsplassen. Jeg jobber som overlege ved et av de større sykehusene i landet.
Siden mars har sykehusvaktene trofast stått der, gjennom regn og sludd og passet på oss som jobber der og på pasientene vi behandler.
Men ikke alle nordmenn deler den samme tålmodigheten.
Samme kveld satte SAS og Norwegian alle kluter til.
Her skulle ingen norske Spania-farere havne i karantene for å hindre sykdomsspredning i jobbkantinen påfølgende mandag!
Klokken tikket mot midnatt. Landets avisredaksjoner gnagde negler over meldinger om medvind og motvind, før applausen kunne bryte ut.
Imens snudde andre dashbordet mot øst.
Lørdag morgen meldte Sveriges Radio at «nu er norrmännen här».
En lang rekke nordmenn var avbildet. De hadde formodentlig tenkt seg nøye om, slik Utenriksdepartementet oppfordrer til.
Nordmennene hadde kommet frem til at det var helt nødvendig, og sikkert nokså velfortjent og solidarisk mot nabofolket, å reise over grensen og stille seg i kø utenfor Systembolaget.
I dagene før rødt ble til grønt hadde ulike nyhetsformidlere, i beste agurkstil, presentert gladsaker om snarlig tilgang på billig øl og snus.
Forventningsfulle kjøpmenn ventet på nordmennene, med blå godis i hyllene, energidrikk på brett og svorsk aksent.
Ekstra bemanning var hentet inn for å sikre nok nötkjöt og bacon til folket.
Det var ikke lett å få øye på noen som formidlet – eller videreformidlet – regjeringens skriftlige anmodning om å tenke seg godt om, også før reiser til grønnmerkede land.
For det er ikke alltid lurt å gjøre alt som er lov.
Ettersom landet vårt har åpnet seg, har ikke beskjedene fra styre og stell i Hovedstaden vært like enkle å forholde seg til.
Det frarådes fortsatt å dra på reiser som ikke er strengt nødvendige til alle land det ikke er gjort unntak for.
Det er altså gjort unntak, men akkurat det skal derimot ikke ses på som en oppfordring til å reise, står det.
Har man en eldre mor eller en syk bror, trenger man ingen oppfordring.
Men når nå grensene åpnes, slik at man endelig får besøkt sine nære og kjære, tar andre det som en oppfordring til å stille seg i kø for varer man strengt tatt ikke trenger – og som man også får tak i hjemme.
Vi har alle et ansvar for at smittenivået holder seg på dagens nivå.
Bacon og øl fra nærbutikken er et lite offer for å holde situasjonen under kontroll.
Kall meg gjerne en snobb.
Gjennom våren hadde vi pasienter som var innlagt i avdelingen i ukevis i strekk uten å kunne ta imot besøk. Nå kommer det besøk i små porsjoner.
Ved sykehuset der jeg jobber, kunne vi ikke behandle alle som ventet. Nå kan vi det.
Det var tomt for kunder i butikker og restauranter. Det er det ikke lenger.
Gjennom våren fikk ungene et svært variabelt skoletilbud. Til høsten kan de kanskje lære som før. Kanskje blir det voksenfotball etter hvert, og.
Hvis alle gjør sitt – ved å la være å gjøre litt.
Det er kjedelig ikke å få plaske rundt i Middelhavet når det plasker ned i Norge.
Det er kjedelig å bo langs grensen og måtte betale det samme for snusen som folk i resten av landet.
Men samtidig som pandemien raser rundt kloden, og flere europeiske land ruster seg for en ny smittebølge, sitter vi i et samfunn som i dag fungerer nesten som normalt.
Det er liten grunn til å applaudere at solhungrige eller godtesyke nordmenn i grønnstemplede land slipper å gå i karantene, men i stedet kan gå rett på konsert.
Og det er liten grunn til at folk som har reist til land med mer smitte enn Norge, ikke går frivillig i karantene.
Litt til nå, så kommer det forhåpentligvis en vaksine. Drar det ut i tid, så klarer vi litt til!
