Myten om «den kvinnelige artisten» må vekk

Jenter synger, de spiller ikke. Jenter synger, de komponerer ikke. Mannlige musikkanmeldere må slutte å vektlegge hvor uventet gode kvinner er til å spille instrumentene sine, skriver Charlotte Myrbråten og Oda Faremo Lindholm.

Ane Brun

Ane Brun må regne med å bli sammenlignet med Sandra Kolstad, Hanne Kolstø og Mari Brunvoll. Mannlige musikkanmeldere sliter når de møter på en kvinnelig artist som ikke ligner på PJ Harvey, skriver Charlotte Myrbråten og Oda Faremo Lindholm.

Foto: Per Ole Hagen / NRK
Charlotte Myrbråten
redaktør i Fett
Oda Faremo Lindholm
musikkanmelder i Dagsavisen og skribent
Kronikkvignett Ytring

Det er for lett å tenke at måten man snakker om kvinner og musikk på er naturgitt. Kjønn er forskjellig fra naturens side og det gir mange tydeligvis også rett til å snakke om måten kvinner håndterer musikk på, ut fra rammer definert av deres «kvinnelighet». Det er uheldig, for musikk er en udefinerbar masse og å tillegge musikken kjønnsmessige rammer er å hindre den i å få utfolde seg fritt og redusere den.

Mot alle odds

Begreper som «sterke kvinner», «dame med baller», «jenteband» og «mystiske kvinnelige artister» blir fortsatt brukt for ofte av norske musikkjournalister. Det ligger en latent «mot alle odds»-faktor i disse begrepene som er uheldig. Iallfall om man etterstreber økt likestilling i musikkbransjen. Synet på et band endrer seg når man får vite at det er et «jenteband», men har avsender virkelig mer å si enn selve produktet?

Begreper som «sterke kvinner», «dame med baller», «jenteband» og «mystiske kvinnelige artister» blir fortsatt brukt for ofte av norske musikkjournalister.

Charlotte Myrbråten og Oda Faremo Lindholm

Det er viktig at man slutter å bruke språk som om man blir imponert over kvinner i musikkindustrien. Man må slutte å erkjenne hva kvinner har fått til på tross av alt, man må slutte å vektlegge hvor uventet gode de er til å spille instrumentene sine. Og artistene og bandene må slutte å måtte forklare hvordan det er å være jente som spiller i band med andre jenter. Det er kanskje godt ment, men det fungerer mot sin hensikt.

FØLG DEBATTEN: Ytring på Twitter

Jenter synger

Kvinner er også reservert egne sjangre og det virker som om mange journalister blir direkte overrasket når kvinner opererer innenfor sjangre de tradisjonelt ikke forventes å lefle med, slik som elektroniske sjangre, klassisk komposisjon og instrumental jazz. Kvinner er overrepresentert på vokallinjer på høyere studienivå, mens kulturskoler og høyere utdanningsinstitusjoner melder om bekymringsverdige lave tall for kvinner på instrumentlinjer. Det handler åpenbart om hvilke forventninger og forespeilinger unge jenter møter i forhold til musikk i mediene. Jenter synger, de spiller ikke. Jenter synger, de komponerer ikke.

Kvinner må fortsatt kun sammenlignes med kvinner bare fordi de er, nettopp, kvinner. Ellers trengs ikke så mange felles referanser musikalsk.

Charlotte Myrbråten og Oda Faremo Lindholm

Musikkskribenter og journalister viser fortsatt tidvis et overraskende skjødesløst forhold til hvordan det skrives om kjønn og musikk. Kvinner må fortsatt kun sammenlignes med kvinner bare fordi de er, nettopp, kvinner. Ellers trengs ikke så mange felles referanser musikalsk. Og om ikke Ane Brun, Mari Bruvoll, Hanne Kolstø eller Sandra Kolstad må regne med å bli sammenlignet med hverandre (sist 2. oktober i Klassekampen der noen av disse kvinnelige artistene med «utfordrende stemmer» ble viet to sider av André Løyning), så må de regne med å bli sammenligna med Kate Bush, PJ Harvey eller Tori Amos. En eller annen gang.

Mannsbastionen sliter

Mens det finnes stadig flere kvinnelige artister som markerer seg sterkt i ulike sjangre, virker det som om vokabularet til mange av (de eldre mannlige?) musikkskribentene henger igjen i hele andre sjangere og referansegrunnlag. Det kan se ut som om musikkjournalistikken fortsatt er for opptatt av rocken der (voksne) menn har et sikkert begrepsapparat for sjangeren og for musikken de vokste opp med, men som kanskje sliter litt når de møter på en kvinnelig artist som ikke ligner på PJ Harvey. Fortsatt er deler av musikkritikken preget av en mannsbastion med rutine for Van Morrison og rootsrock, med tydelige mangler på å beskrive de nye kvinnelige artistene.

Fortsatt er deler av musikkritikken preget av en mannsbastion med rutine for Van Morrisonn og rootsrock, med tydelige mangler på å beskrive de nye kvinnelige artistene.

Charlotte Myrbråten og Oda Faremo Lindholm

FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook

Der filmteori har blitt gjennomgått av feministisk teori og begrepene har satt seg, har ikke det samme skjedd med musikkritikken. Vi tror det trengs. Fortsatt blir forventninger til det kvinnelige, utseende, alder vektlagt, når det burde være musikken som står i fokus. Sist Madonna var i landet ble hennes voksne aldrer og unge livsstil fokusert på som noe negativt.

Ikke sensasjonelt å være kvinne

Kanskje ideen om den kvinnelige artisten og hva denne karakteren bør være, eksisterer sterkere i hodet til noen musikkskribenter enn i virkeligheten. Derfor trengs vi å bli minnet på at språket må følge utviklingen, og fordi kvinner har en selvsagt plass i musikkbransjen bør det heller ikke beskrives som noe sensasjonelt og imponerende når en kvinne er god på sjangeren sin.

Fordi kvinner har en selvsagt plass i musikkbransjen bør det heller ikke beskrives som noe sensasjonelt og imponerende når en kvinne er god på sjangeren sin.

Charlotte Myrbråten og Oda Faremo Lindholm

Fortsatt dukker det med jevne mellomrom opp eksempler på avleggs tenkning og utdatert tankemønster, som preger språket og viser at journalistikken ikke alltid klarer å følge med på den musikalske utviklinga. Derfor er det befriende å lese stadig flere nye typer anmeldere og skribenter, yngre (og kvinner) som bidrar med andre ekspertområder, en større sensibilitet til hvordan det skrives om kjønn og musikk, og bryter opp den homogene gruppen av musikkskribenter som har dominert norsk musikkritikk for lenge.