Red.anm: Denne kronikken er et svar på Ragnar Næss sin kronikk «Bør vedta uttalelse om armenerne».
Ragnar Næss har i mange år arbeidet mot at folkemordsbegrepet knyttes opp til massakrene på armenere, assyrere og kaldeere i det osmanske riket under første verdenskrig.
Næss vil derfor at den norske regjering bør vedta en uttalelse om armenerne, men at denne må utelate begrepet folkemord.
Rikelig dokumentasjon på folkemord
Næss’ ønske er ikke veldig ulikt det Tyrkia selv ønsker: Et narrativ hvor overgrepene skal kontekstualiseres som krigshandlinger. Versjonen er omtrent som følger: Grusomme ting skjer i krig. Ungtyrkerne hadde ikke tenkt å ødelegge den armenske befolkningen - de massive dødsfallene var resultat av krig, ikke folkemord. At så mange sivile armenere «omkom» var et resultat av manglende kontroll over imperiet og mer eller mindre militære grupper og kurdiske banditter.
Næss har tidligere diffust omtalt epoken som en «folkemorderisk tid», noe som relativiserer de faktiske forhold: At utryddelsen og deportasjonene av den armenske minoriteten skjedde over hele Anatolia, for det aller meste i det samme tidsrommet, i en synkronisert aksjon som ikke ville vært mulig å gjennomføre uten sentralmakten.
Næss hevder at den mest «edruelige» posisjon er at «dokumentasjon på folkemord er utilstrekkelig». Selvfølgelig er dokumentasjonen rikelig. Massakrene ble jevnlig rapportert i aviser over hele USA og Europa, inkludert Norge. Det finnes tusenvis av offisielle dokumenter rundt om i verden, inkludert fra osmanenes allierte Tyskland og Østerrike/Ungarn, samt utallige øyenvitneskildringer fra overlevende, misjonærer og diplomater.
Et overtramp å bruke Schabas slik
Næss benytter Willam Schabas - en av de aller dyktigste folkerettsjurister vi har - som sannhetsvitne for eget prosjekt. Her makter (eller vil ikke) Næss skille mellom snørr og barter. Folkerettsjuristen Schabas er tilhenger av den strengest mulige juridiske tolkningen av folkemordskonvensjonen. Hovedgrunnen til det er, foruten at det har gått inflasjon i folkemordsbegrepet, at folkemord generelt er en svært vanskelig sak å føre for retten, fordi det er vanskelig å fastslå systematikk og planlegging.
Av rene juridiske årsaker mener derfor Schabas at begrepet «forbrytelser mot menneskeheten» (massedrap som skjer med myndighetenes delaktighet eller aksept) er langt lettere å belegge i retten, slik at overgripere blir dømt og ikke frikjent.
At Næss tar Schabas til inntekt for sitt syn om det tvilsomme i «folkemordbegrepet i samband med deportasjonene og massakrene på armenerne» er et grovt overtramp mot Schabas uomtvistelige integritet. I følge Schabas er bruken av folkemordsbegrepet om 1915 (både i vid og snever forstand) «tydelig og ukontroversiell». Han hevder at de eneste paradigmatiske folkemord i nyere historie, i streng juridisk forstand, er det armenske folkemordet, Holocaust og Rwanda.
Upopulært forslag fra Tyrkia
For å fremme forestillinger om dialog og tilgivelse har Næss kastet seg på det tyrkiske forslaget om å nedsette en komité som skal avgjøre en gang for alle hva som virkelig skjedde i 1915. Det er unødvendig å si at dette forslaget har blitt avvist av et samlet korps av folkemordsforskere som et forsøk på å styre og kanonisere fri forskning og juridisk autonomi.
Akademia er basert på fri forskning, over tid, i stadig utvikling og med ulike innfallsvinkler. Akademikere vil aldri akseptere at faget deres reduseres til et symposium hvis mål er politisk.
Det er også betegnende at Tyrkia ønsker en slik kommisjon og hevder at de da vil åpne sine arkiver som ingen har hatt tilgang til før. Arkivene til ungtyrkerne og underbruket Spesialorganisasjonen (Ungtyrkernes versjon av den senere nazistiske Einsatzgruppen) er for lengst destruert.
Merkelig påstand om Holocaust
For både armenere og den armenske diasporaen har det alltid vært en forutsetning at Tyrkia erkjenner folkemordet. Ingen armenere vil slå seg til ro med at de var utsatt for en tragedie eller strøyk med i krigens kaos.
Næss mener også det er et problem at termen folkemord skaper assosiasjoner til Holocaust og derfor er belastende. Så i følge Næss kan altså bare Holocaust - og ingen andre tilfeller av politisk massevold - klassifiseres som folkemord, fordi begrepet assosieres med nazismen. En høyst merkelig påstand.
For noen vil selvsagt folkemordsbegrepet fremstå belastende, særlig for overgriperne, men også for deres etterkommere, hvis fortiden skyves under teppet. Men folkemord slutter altså ikke å være folkemord, fordi noen finner begrepet belastende.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Twitter.
Næss ganske alene
Næss viser til at han kan ramse opp 39 universitetsansatte historikere med relevant kompetanse som avviser folkemordstesen. Det er fristende å spørre: av hvor mange tusen historikere med tilsvarende kompetanse? Det finnes utallige utdannede historikere - også statlige propagandister er gjerne utdannede historikere - og det vil alltid være mulig å finne et knippe eller to som understøtter det syn man måtte ønske.
Hovedprosenten av Næss sine tidligere kildehenvisninger har vært basert på historikeren Justin McCarthy, som benekter folkemordet, og som i 2005 la fram sin forskning for det tyrkiske parlamentet, samt Heath Lowry, som har veiledet tyrkiske diplomater i håndtering av folkemordssaken.
Folkemordsforskningen er et omfattende og tverrfaglig studiefelt som omfatter svært mange fagfolk, og der skal man lete med lys og lykte for å finne noen av Næss’ meningsfeller. International Association of Genocide Scholars har enstemmig erklært 1915 som et folkemord etter «boka».
