Mye mindre mer

Landbruksminister Jon Georg Dale la frakken over venstre underarm før han steg ut av statsrådsbilen som hadde tatt ham gjennom Hurdals vinterkledde skoger.

En kjøttskjærer i mørk dressjakke på vei inn til et «krevende budsjettmøte» er i seg selv et slags bilde på situasjonen hvor statsrådene må argumentere hardere enn noen gang for å få gjennomslag for hjertesaker.

Dale får overlevert bærenettet med de topphemmelige budsjettmappene fra Finansdepartementet. Utenpå står det hvitt på svart:

«Det eg ikkje kan få, det slepp eg å bera på.»

For Siv Jensen har det aldri vært vanskeligere å gi statsrådene de gjennomslagene de ber om. For regjeringen gjør usikkerheten i den økonomiske situasjonen at det er krevende å beregne hvor tung bør som må bæres frem til møtet med velgerne neste år.

Betydelig lavere vekst

Normalen de siste 10 årene har vært at vekst i økonomien, oljeinntekter, skatteinntekter har bidratt til et behagelig handlingsrom på over 10 milliarder friske kroner. Penger som ikke er bundet opp av økning i det trygdebudsjettet, eller utgiftene som allerede «er med på lasset» fra budsjettet året før.

Selv om det fortsatt er vekst i norsk økonomi, er den nå vesentlig lavere vekst enn på lenge. Regjeringen får altså mye mindre mer å rutte med. Handlingsrommet er betydelig mindre. Skal regjeringen ha den potten med friske penger man er vant til - og det kan jo komme godt med i valgår - så må regjeringen finne pengene selv. Ta det fra ett sted på eget budsjett, for å kunne flytte midlene til et annet. Regjeringen må ta tøffere valg i hardere tider.

Selv om den særnorske muligheten i å finne litt friske penger i det som ikke heter oljefondet, så er ikke det god nok løsning for å kurere hele årets problem. Det vil være modus operandi for denne regjeringen å øke oljepengebruken noe. Spesielt hvis man kan sannsynliggjøre at det er vekstfremmende, reversibelt og gjerne fremmer samferdsel eller forskning. Men rene driftsmidler til trygdebudsjett eller utgifter som følge av økt migrasjon kan ikke i sin helhet hentes fra fondet.

I annerledeslandet Norge har det å prioritere i mange år handlet om å velge hvem som skal få. Fra og med nå, vil det også handle om å velge hvem man skal ta noe fra. Norske politikere må altså også prioritere noe bort. Det er ikke noe de har god trening med fra de siste årene.

Derfor er årets budsjettkonferanse et taktskifte i vår nære historie i økonomisk politikk.

Stor usikkerhet

Dette skjer i en mer uoversiktlig og usikker situasjon enn på lenge. Regjeringen vet ikke hva som skjer med oljeinntektene, arbeidsledigheten, skatteinntektene eller asylankomstene. De faglige anslagene for hvor store utgifter og hvor store inntekter man skal planlegge for, er med andre ord dårligere enn på lenge. Det fremkommer også av papirene statsrådene har med seg i bærenett, bager og kofferter inn på Hurdalssjøen Hotell og Konferansesenter.

Denne uken må regjeringen i fellesskap identifisere hvilke ulike tiltak som kan ofres for å gi penger til noe annet. Fordi det er så uoversiktlig, må det være en meny god nok for Siv Jensen til å kunne gjøre den presise tilpasningen til situasjonen i august når budsjettet i praksis legges ferdig og i oktober når det legges frem.

Hvordan situasjonen er da, er så vanskelig å spå om at finansminister Jensen er avhengig av å ha et handlingsrom, eller flere kuttalternativ «på lur» dersom situasjonen krever det.

Det viktigste for regjeringen er å målrette innsatsen for å sikre vekst og arbeidsplasser i Norge. Profilsaker som skattelette, samferdsel, justis, forsvar, helse forskning og utdanning vil selvsagt skånes, men ikke fredes. Regjeringen skal gå til valg på dette budsjettet, men behovet for prioriteringer vil ramme hver enkelt statsråd. I verste fall, sett med regjeringsøyne, ryker deler av løftene fra Sundvollen-plattformen rett og slett fordi det ikke er råd. Valgkampbudsjettet vil gi oss svaret på det.

Styrer forventningene

Et fordyrende element denne stortingsperioden, har vært at regjeringens ferdigkranglede budsjett må en runde i Stortinget for å få flertall. Venstre og KrF vil forståelig nok ha sine gjennomslag. Det har kostet penger. Dette må regjeringen også ha i mente når man kommer så langt. Støttepartiene er ikke direkte involvert i budsjettprosessen, men fikk sin dose situasjonsbeskrivelse da de fire partiene oppsummerte den politiske situasjonen i Nydalen i forrige uke.

Det som selvsagt er ved det gamle, er at finansminister og statsminister er svært alvorlige ved inngangen til budsjettarbeidet. Det er enhver regjerings privilegium å bruke slike anledninger til å dempe forventninger og mane til økonomisk ansvarlighet. Likevel er ikke årets versjon det sedvanlige pekefinger-snakket fra politikere med ansvar. Jensen og Solberg har nok av grafer, tall og tabeller til å underbygge årets budskap:

Det er mer krevende økonomiske tider.

Statens inntekter og utgifter er mer usikre enn normalt.

Derfor er det flere statsråder enn landbruksministeren som smertelig vil erfare at det er mye man ikke kan få.

Det kan bli tungt nok å bære i møtet med samarbeidspartiene i stortinget og velgerne til neste år.