Kronikk

Muslimsk jul

For en norsk muslim som meg er det ikke nisseluen, treet eller maten som appellerer mest til meg ved julen. Det er det religiøse innholdet. Jeg vil ha mer Jesus og mindre nisse, skriver blogger og student Warsan Ismail.

Nativity scene

'Julen har sneket seg inn i mitt liv. Riktignok tror ikke muslimer på treenigheten, men Jesus fra Nasaret er like fullt en viktig figur i min islamske tradisjon', skriver Warsan Ismal, som er muslim.

Foto: Colourbox.com

«Feirer du jul?» Er et spørsmål jeg har blitt stilt jevnlig de siste 15 årene, og svaret har alltid vært «nei».

Hjemme hos oss får vi besøk av familie og slektninger i julen (fordi de fleste har fri fra skole og jobb), vi spiser god mat (ettersom det er flust av tid til matlaging), vi tilbringer tid med hverandre (for det er ikke mye annet å gjøre de kalde, røde dagene) og det har blitt en hyggelig tradisjon å se på julefjernsyn sammen. Det hender vi baker pepperkaker, smultringer og andre godsaker, men syv slag til jul blir det ikke.

For en stund siden ba en av mine julefeirende venner meg slutte å leve i fornektelse. «Dere feirer uten kirke, gaver og pynt, men jul er det likevel», fortalte hun.

Julen som blindpassasjer

Jeg ble forferdet over denne åpenbaringen. Heldigvis ble jeg mindre forferdet enn jomfruen med et forklaringsproblem for 2000 år siden, men øyenbryn ble hevet, spørreord ble ytret og febril hoderisting igangsatt. Julen hadde sneket seg inn i livet mitt.

Julen hadde sneket seg inn i livet mitt.

Warsan Ismail

Mitt tidligste minne om julen er 18 år gammelt. Vi bodde i Porsgrunn og vår hyggelige, eldre nabo overrakte min mor kluter, løpere og duk, brodert med kristtorn, kongler, misteltein og bjeller. Vi fikk også en bibel hver desember. Min mor tok imot alt med smil – for gaver tar man imot – plasserte biblene høyt i bokhyllen, og brukte både klutene og dukene hele året.

FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook

Julen reiste også som blindpassasjer med matvarene vi kjøpte i nærbutikken. Det var nisser på melkekartongene, tilbud på pepperkaker, dadler og fiken, og saftige oransje sitrusfrukter. Jeg gjorde som Skomaker Andersen og stakk 24 nelliker i en appelsin. Min mor forsto ikke helt nytten ved det, tvert imot, hun mente at dette var sløsing med god krydder. Og rett som det var brukte hun en nellik eller to, fra nellikappelsinen min, i risen eller teen.

Danset ikke rundt juletreet

Da jeg begynte på skolen gikk jeg fra å være en passiv mottager av juleimpulser til en aktiv deltager av skolens juleforberedelser. Jeg kom hjem med glitter rundt nesen, en sekk med dorullnisser og hodet fylt med julesanger. Sanger jeg selvsagt måtte øve på til juleavslutningene. Sanger jeg sang surt hjemme hele desember, til min mors fortvilelse. Det var ikke Prøysens mus det var noe galt med, men datterens tonedøvhet.

Gudstjenestene dro jeg ikke på, selv om alternativene ofte bestod i at læreren forklarte, i detalj, de unge fra muslimske, hinduistiske, sikh og ateistiske hjem, hva gudstjenesten de gikk glipp av dreide seg om.

Jeg danset heller ikke rundt juletreet. Jeg fikk lov til å gjøre hva jeg ville når jeg ble eldre, fortalte min mor meg, men så lenge hun hadde ansvar for meg var det å løpe rundt et grønt, glitrende tre utelukket. Pussig nok fikk jeg gå i Luciatog og snublet i den hvite kjolen, der jeg forsøkte å synge like klart som den lyshårede, nydelige jenta som ledet toget.

Vi lever ikke i et vakuum

Jeg feirer ikke jul, men jeg deler likevel mange av opplevelsene og erfaringene som utgjør julen for mine julefeirende venner. Det skyldes at hverken jeg eller min familie lever i et vakuum, men i et samfunn som tilrettelegger for festligheter i desember. Enten man vil eller ikke. Og først og fremst skyldes det min oppvekst, og tilhørende skolegang, i Norge.

Det vil kanskje være nordmenn som opplever at deltagelse i den norske julefeiringen er en lakmustest for integrering.

Warsan Ismail

Det vil kanskje være nordmenn som opplever at deltagelse i den norske julefeiringen er en lakmustest for integrering. Forsøk på å reservere seg aktivt mot denne sees dermed på som motstand mot den norske kulturarven.

LES: «Har kristne monopol på julen?»

Ønsker ikke julen vekk

På motsatt side finnes ikke-etniske nordmenn, med andre religiøse tradisjoner, som enten føler seg utilpass med å feire høytider de ikke føler eierskap til, eller som har sterke religiøse forestillinger mot det å delta i andres religiøse feiringer.

Jeg har enda til gode å møte ikke-kristne, ikke-etniske nordmenn som er mot julen og julefeiringen. Å ha et ønske om ikke å delta aktivt tilsier ikke at man ønsker hele konseptet vekk, eller at man forsøker å oppholde seg i en kulturell enklave.

De store juledilemmaene

Mine bekjente, som selv hverken feirer eller markerer julen, setter stor pris på stemningen i desember. Den er hektisk, sammenfaller med eksamener (for oss studenter) og er fylt med alskens julebord/-avslutninger/-lunsj/-frokoster/-konserter, men måneden er også svanger med hyggen som kommer, når butikkene endelig stenger og roen senker seg over land og mann.

Å ha et ønske om ikke å delta aktivt tilsier ikke at man ønsker hele konseptet vekk, eller at man forsøker å oppholde seg i en kulturell enklave.

Warsan Ismail

En dag får jeg antakelig egne barn, og må stille opp på juleforestillinger, juleavslutninger og Lucia-feiringer. Også mine barn vil antakeligvis stå overfor spørsmål om gudstjenester og juletredansing. Jeg er heldigvis så ung, og foreldrerollen så fjern for meg nå, at jeg ikke har tatt stilling til hva jeg mener om de store juledilemmaene.

FØLG DEBATTEN: Ytring på Twitter

En ting er likevel ganske klart: Gjennom min rolle som tante har jeg oppdaget at jeg, med utgangspunkt i egen barndom, bedre forstår mine nevøers julefylte skolehverdag i desember.

Mens jeg hakker løk til middagen, retter jeg på nevøen og forteller at det ikke er «seven geese-a-laying», men «seven swans-a-swimming». Vi ser på «Reisen til Julestjernen», både den nye og den gamle, og jeg forsøker forgjeves å argumentere for at den gamle er best. Det er de små tingene som skaper de store opplevelsene, og som gjør at man føler seg mer inkludert i den kollektive norske identiteten.

Deler det religiøse innholdet

Julens drakt er en som sitter penere på meg, og kanskje penere på generasjonen etter meg, enn den gjør på min mor og hennes jevnaldrende, som ikke måtte forholde seg til jul – eller krissmass, som vi sier hjemme – før de kom til Norge.

For meg er det likevel ikke nisseluen, treet, maten eller gavekalenderen som appellerer mest ved julen. Det er det religiøse innholdet. Det er et innhold jeg, som muslim, deler med de kristne.

Riktignok tror ikke muslimer på treenigheten, men Jesus fra Nasaret er like fullt en viktig figur i min islamske tradisjon.

Warsan Ismail

Riktignok tror ikke muslimer på treenigheten, men Jesus fra Nasaret er like fullt en viktig figur i min islamske tradisjon. Både omstendighetene rundt hans fødsel og budskapet han formidlet til sin samtid gjengis i Koranen.

Mer Jesus

Vi lever i et sekulært samfunn og har nettopp lagt bak oss diskusjoner om jesusmanko på NRK og omdiktede julesalmer. Mange, både trosfeller og andre ikke-kristne, rynker på nesen når jeg forteller at jeg vil ha mer Jesus og mindre nisse i desember.

Mange, både trosfeller og andre ikke-kristne, rynker på nesen når jeg forteller at jeg vil ha mer Jesus og mindre nisse i desember .

Warsan Ismail

Jeg mistenker at frykten for forkynning gjør at man slutter å sette pris på og vektlegge de universelle verdiene Jesus, både i kristendommen og islam, fremmet. En jul som blir brukt til å feire det mellommenneskelige, de verdiene vi uavhengig av tro eller livssyn forfekter, også med utgangspunkt i den fortellingen som er sentral denne måneden, håper jeg blir fremtidens jul. Vi er kanskje uenige om Guds prektige himmel, men vi er alle enige om at jorden er deilig.