Dagens samfunnsdebatt har blitt styggere, råere og mer polarisert. Spesielt hvis temaet er islam og muslimer. Hver gang jeg går inn på Facebook og leser debattene på ulike vegger blir jeg litt deppa. Man skulle jo nesten tro at Norge var i ferd med å bli invadert av IS og ekstremistene, og nettrollene finnes i alle leire.
Hvor ble det av humoren? Som «trippelminoritet» (pakistansk, muslimsk og homofil) har jeg alltid satset på selvironi og humor. Jeg tar ikke meg selv så høytidelig. Så i dag har jeg kost meg litt og laget en oversikt over mangfoldet av muslimer i Norge. Les og lær, men ikke send meg en fatwa.
Sinnamuslimen: er sinna 24/7, elsker konspirasjonsteorier hvor USA og Israel har skylda for alt som er galt i verden, og er besatt av offerrollen som undertrykt muslim. De har klippekort i sosiale medier og hamrer løs mot alt og alle som ikke deler deres middelalderske tankegods.
Sinnamuslimen er gjerne født i Norge, ofte godt utdannet og jobber kanskje som lege eller farmasøyt, men omgås ikke de vantro utenom jobb. Sinnamuslimene forventer at samfunnet skal akseptere dem for den de er, men denne reglene gjelder selvsagt ikke dem selv.
Gladmuslimen: ser alltid like blide og fornøyde ut som Sylvi Listhaug under en innvandringsdebatt på TV. De elsker sin hijab, bruker gjerne inshallah og mashallah i annenhver setning, gråter en skvett hver gang de snakker om Allah, og kaller alle muslimer for brødre og søstre.
Enkelte gladmuslimer har egen blogg hvor de baker halal-kaker, viser frem siste hijabskrik fra Egypt og smiler så bredt at de glatt kunne ha glidd inn i en hvilken som helst tannpastareklame.
Nordmenn flest synes gladmuslimen er OK, men hadde hun bare kastet av seg hijaben liksom.
Konvertitten: De er ofte gift med en muslimsk mann, bytter navn fra Anne til Aisha over natta, går gjerne med tremannstelt og blir hundre ganger mer muslimske enn ektemennene sine. Men det er ofte bare i begynnelsen. Nettrollene hater dem som pesten og stempler dem som landssvikere, mens mange muslimer synes de er altfor norske og liberale. Enkelte konvertitter holder ikke ut krysspresset og tar etter hvert av seg tremannsteltet og blir skapmuslimer eller gladmuslimer.
Mullamuslimen: er ikke bare sinna 24/7, men drømmer om å gjøre Norge muslimsk i fremtiden. Han er Hege Storhaugs store skrekk og gir Frp tusen nye velgere hver gang han åpner munnen i media. Mullamuslimens våte drøm er en ny Barcode med moskekupler og ikke minst å kle opp alle skulpturene i Frognerparken med burka.
Alle andre muslimer hater mullamuslimene og mener at de ikke er muslimer. Det samme mener mullamuslimene om alle andre muslimer.
Hobbymuslimen: hobbymuslimen er nordmennenes favorittmuslim. De drikker øl med begge hender, spiser gris, går i bikini og miniskjørt og er muslimer akkurat når det passer dem. Nesten alle andre muslimer har et anstrengt forhold til hobbymuslimen, men selv insisterer de på at det er mange måter å være muslim på.
Fjellmuslimen: går alltid i fleece, bunad på 17-mai og er æresmedlem i fjellgruppen. Fjellmuslimen er de eneste muslimene som elsker hund, og de piler absolutt ikke av gårde hver gang naboen er ute og lufter labradoren.
Fjellmuslimen velger hytta fremfor moskeen i helgene. Der er det alltid kooooselig og det blir enda kooooseligere når det er -20C på hytta og snø opp til knærne. Da koser fjellmuslimen seg ekstra mye.
Nyfrelstmuslimen: er gjerne en tidligere gangstermuslim eller hobbymuslim som av ulike personlige grunner finner Allah igjen, gror nisseskjegg og knytter på seg skautet. Da kan de enten bli en ekte gladmuslim eller sinnamuslim alt etter som.
Selv om de tidligere har ranet banker, banket dama, sniffet kokain og nippet vin blir de plutselig moralpoliti og bruker pekefingeren flittig mot andre muslimer som ikke følger den smale sti slik de har gjort i fem måneder.
Kulturellmuslimen: er som folk flest, litt kjedelig. De tror på Allah, ber en gang iblant, leser litt Koranen, prøver å faste under Ramadan og elsker eid. De aller fleste muslimer havner i denne kategorien, siden de ikke gjør så mye ut av seg, og de lever dessverre ikke opp til samfunnets klisjebilde av den onde muslimen.
Avhoppermuslimen: er ofte tidligere politiske flyktninger som har levd under et religiøst diktatur og hater islam. De er som sinnamuslimene ofte veldig sinna, ikke på USA og Vesten, men på muslimene selv og islam.
De bruker mye tid på sosiale medier til å skrive sinnatekster om muslimer og får ofte stor applaus fra nettrollene. Avhoppermuslimen sliter ofte med å passe inn i samfunnet. Ikke er de helt norske og de vil for Guds skyld ikke assosieres med muslimene.
Følg Ytring på og
Skamløse muslimer: i denne kategorien finner vi stort sett samfunnsengasjerte, sinte jenter i 20-årene. De jobber iherdig mot mullamuslimer, nettroll, sosial kontroll, moralpolitiet og rasisme, og de har klippekort i alle samfunnsdebatter og seminarer.
Mange foreldre er livredde for at døtrene deres skal bli skamløse, mens sinnamuslimene stempler dem som maskoter i den såkalte heltinneindustrien, klonet av media og backet av Hege Storhaug, Sylvi Listhaug, USA og Israel.
Rosamuslimen: er moskeens mest velkledde mann og bruker aldri bønnelue i frykt for at hårfrisyren skal bli ødelagt. De lever ofte et dobbeltliv: muslimer på fredagen og skeive på lørdagene. Mange ønsker så inderlig å bli akseptert som skeive muslimer av muslimene, men møter lite aksept. Samtidig blir de heller ikke alltid godtatt av de skeive, fordi rosamuslimen insisterer på å være skeiv OG muslim. For mange skeive liker heller ikke muslimene så godt lenger, selv om de selv også er en minoritet.
