Muhammed, Amar og meg

En gang var det lov å være norsk muslim og ikke vite det selv.

speiderleir

På 90-tallet var vi 2. Lillehammer tropp, fra Lillehammer, Norge, Europa, Melkeveien, Universet. Bildet er fra speidernes landsleir på Madla i 2013.

Foto: Annbjørg Dalland / NRK

Totalt kan vi ha vært en 20–30 stykker. Utstyrt med Ajungilak-soveposer og de samme speiderknivene med rød tupp på håndtaket, rigget vi oss til på kretssamlinger eller landsleirer. Vi kalte oss 2. Lillehammer tropp, og dagene gikk med til å surre raier, lage pinnebrød, gå på måneskinnsturer, rulle røyk med stjålet tobakk eller forsøke å sette fyr på speiderhytta.

På leir lå vi i de loslitte Sverveli-teltene våre og hørte på DumDum Boys på kassett, til batteriet døde ut. Fra leirbålet slo gnistene opp og forsvant i sommernatten, mens vi lå og tenkte på at vi snart kom til å få gå på ordentlig dass igjen, hjemme. Slik hadde vi det i noen sentrale oppvekstår ved inngangen til 1990-tallet – både Alex og Trygve og Erling og Torfinn og Sigurd og Per Christian og jeg. Og Amar.

Bildet dukker opp et sted langt bak i hodet mitt, idet jeg blar meg gjennom Bushra Ishaqs bok «Hvem snakker for oss?». Boken, som kom i 2017, er en framstilling av funnene som ble gjort i en større spørreundersøkelse blant norske muslimer: Hvem er de, hva vil de og hva tror de på?

Ti år etter at vi pakket sammen speiderteltet, dundret to fly inn i World Trade Center.

Boken møtte motstand da den kom, og førte blant annet til en opphetet debatt om statistikk og metodebruk. For min del kommer bokens mest overraskende funn allerede på side 20: Ifølge Bushra Ishaq viser undersøkelsen nemlig at 1 av 4 norske muslimer ikke lenger anser seg som religiøse. Og det er da jeg plutselig tenker på Amar.

Amar var en av oss: Alltid beredt. Elendig til å lage pinnebrød. Han skilte seg først og fremst fra oss andre ved at han snakket engelsk til faren sin. Bortsett fra det, var han som en hvilken som helst 2. Lillehammer-speider, riktignok utstyrt med en gryende interesse for partipolitikk, tennis og jenter – muligens i omvendt rekkefølge. Mer har jeg ikke å fortelle.

Vi to var både veldig like og veldig ulike. Men det var ikke før vi begge ble voksne at det slo meg at Amar sannsynligvis var muslim.

Ti år etter at vi pakket sammen speiderteltet, dundret to fly inn i World Trade Center i New York og sørget for at alle andre gutter som Amar for et par tiår framover ville møtes med helt andre spørsmål enn han selv hadde måttet svare på.

Hvor er du fra?
Hva tror du på?
Synes du det er riktig det de gjør i din religions navn?


«Muslimisering», kaller Bushra Ishaq det – altså prosessen der norske hobbykokker, bilinteresserte, Harry Potter-fans, nordfjordinger og venstrehendte ikke får være noen av delene, men i stedet blir tildelt merkelappen muslimer av samfunnet rundt dem.

Å gå fra innenforskap til utenforskap er en bevegelse som er komplisert å beskrive. Det er ikke alltid den kommer så brått på, nødvendigvis. Noen ganger kan den fortone seg som en serie små dytt i feil retning. Sakte, sakte ut fra midten av gruppa og ut til ytterkanten – enten det er fotballaget, skoleklassen eller lekeplassen det er snakk om.

Å gå fra innenforskap til utenforskap er en bevegelse som er komplisert å beskrive.

Det er ikke sikkert de er så vondt ment, heller, alle disse spørsmålene som kommer. Religionskritikk har vi dessuten bare godt av. Likevel kan summen av spørsmål til slutt bli en betydelig bør for et ungt menneske på leting etter identitet og fotfeste.

Å stadig skulle forklare eller ta avstand fra noe man i utgangspunktet kanskje ikke tenker så mye på, som for eksempel foreldrenes religion, er ikke nødvendigvis snarveien til å bli en velfungerende, fullintegrert samfunnsborger.

Hvor lett hadde det vært for Amar å vokse opp i dag? Hvor mye muslimisering hadde han blitt utsatt for av klassekamerater og voksne rundt seg? Så vidt jeg husker, slapp han billig unna. Han var femten forskjellige ting på én gang og akkurat som alle oss andre. Vi var 2. Lillehammer tropp. Fra Lillehammer, Norge, Europa, Melkeveien, Universet.

Det holdt. Men det var før.