Regjeringens beslutning om å skrote forslaget om en nasjonal ramme for utbygging av vindkraft, og legge vekk kartet med 13 utpekte områder som best egnet, er et resultat av den opphetede debatten om vindkraft.
Motvinden ble for sterk, også politisk.
Hensikten med planen var å bidra til å dempe konfliktnivået, men det stikk motsatte har skjedd. Regjeringspartiene risikerte å kun få belastningen ved det raseriet de mest omstridte prosjektene skapte, og ingen premie for de vellykkede.
Selv om politiske motstandere nå kan plage regjeringen med et mislykket forslag og dårlig politisk håndverk, ville prisen for å dra denne modellen med seg inn i valgkampen blitt enda høyere.
Bred politisk forankring
Oppdraget NVE fikk om å utarbeide en nasjonal ramme, var bredt forankret i Stortinget. Det var ikke en spontan innskytelse fra regjeringen.
Alle partier, bortsett fra Arbeiderpartiet, var tilhenger av en rammeplan for kommersiell vindkraft på land da Energimeldingen ble behandlet for vel tre år siden.
Ap ville heller inkludere vindkraft i en samlet plan for utbygging av fornybar energi, der både vind til lands, til havs og vannkraft var med.
Dette gjentar Arbeiderpartiet i dag i sin kommentar til nyheten om å skrote rammeplanen for vindkraft.
Reaksjonene på beslutningen ellers er delte, både blant miljøvernere og blant partiene. Natur og Ungdom kaller beslutningen for feig, mens Zeros Marius Holm på den andre siden ikke tror beslutningen får dramatiske følger.
Ikke en utbyggingsplan
NVE får mye skryt for det faglige arbeidet med kunnskapsgrunnlaget som er hentet inn. Det vil uansett være nyttig i arbeidet med kommende konsesjonsbehandlinger, sier de fleste.
Den store misforståelsen som har gjort det umulig å gå videre med dette prosjektet, er at forslaget ble oppfattet som en utbyggingsplan der de 13 anbefalte områdene skulle bygges ut for mer vindkraft.
Denne misforståelsen viser seg også i de gledesreaksjonene som kommer fra enkelte regioner med den tetteste utbyggingen i dag, som i Rogaland; «nå slipper vi».
Årsaken til at denne oppfatningen festet seg og ødela for hele planen, må deles på flere.
Både vindkraftkritikerne på miljøsiden som hudflettet kartet med 13 utvalgte områder – ut fra en argumentasjon om at de ville bli bygd ut. Også bransjen selv bidro til samme tolkning.
Å tegne et kart med klare grenser var åpenbart ikke et heldig grep. Vindkraftnæringen peker også på at det er mange prosjekter utenom de utvalgte områdene som ligger gunstig til, og som vil være samfunnsøkonomisk lønnsomme.
Hva skjer framover?
Resultatet av denne prosessen, er at det nå er skapt usikkerhet om hvilke vilkår som skal gjelde framover.
Regjeringen sier den vll jobbe videre med å gjøre konsesjonssystemet bedre, men uten å presisere hvor lang tid det vil ta.
Vindkraft på land i Norge er, med gjeldende skatteregime vel å merke, billigere enn å bygge ut vannkraft.
Dette kommersielle aspektet er en viktig driver som presser fram hurtigere svar fra regjeringen.
Alle konsesjonssøknader som er under behandling, ble nemlig lagt på is i påvente av denne høringen. Konsesjonspausen er nå forlenget til et nytt system er på plass.
Det er en uforutsigbarhet bransjen er misfornøyd med.
En annen viktig brikke som regjeringen må avklare, er de økonomiske insentivene til kommunene som vurderer vindkraftprosjekter.
I dag er mangel på økonomisk gevinst for kommunene en viktig årsak til at mange nøler. Alle innser at å innføre et lignende skatteregime som det vannkraften har, vil slå beina under en lønnsom vindkraftnæring. Men en justering av skattebetingelsene til kommunenes fordel, blir et av de aller viktigste temaene framover.
Det er også grunn til å spørre: Vil det være mindre politisk krevende å behandle kontroversielle framtidige vindkraftsøknader i et nytt regime, enn med det rammeverket som en nå har sagt nei til?
Jeg tror ikke det.
Så dersom dagens beslutning om å skrote rammeplanen var et forsøk på å fjerne en konfliktfylt sak fra den politiske dagsorden, har regjeringspartiene forregnet seg.
