NRK Meny
Kommentar

Motivasjonen på veien mot månen

Stortinget må bruke Mongstad-høringen til å lære om politisk styring.

Stoltenberg på vei til Mongstad-høringen

Jens Stoltenberg på vei til Mongstadhøringen.

Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB Scanpix

Avtalen med Statoil burde vært bedre, statens mulighet til å styre kostnad og tidsplan var for små. Statoils insentiver var for få. Slik oppsummerer Riksrevisjonen sin gjennomgang av Mongstad-komplekset.

Så grunnleggende enkelt og så vanskelig.

Konsekvensene av ikke å lykkes, ble aldri store nok for Statoil. "Send mer penger"-adressaten var mye tydeligere. De nødvendige ekstrabevilgningene og justering av tidsplan var alltid en telefon unna. Til en regjering hvis liv handlet om at man ikke skulle ha gasskraftverk uten rensing.

Statoil var i praksis dømt til aldri å tape penger og omdømme på Mongstad. Co2-håndteringen var veldig mye viktigere å lykkes med for politikerne og regjeringen enn det var for Statoil.

Da Jens Stoltenberg møtte til høring i Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité ga han sterkt uttrykk for at avtalen med Statoil ikke kunne vært annerledes, for da ville den ikke blitt noe av. At Statoil som kommersielt børsnotert selskap ikke ville begitt seg ut på et ulønnsomt miljøprosjekt de kunne tape stort på. Mens det for politikerne er viktig nettopp å gjøre nybrottsarbeid også når det ikke er bedriftsøkonomisk lønnsomt, men samfunnsøkonomisk viktig.

Solheim ville gjort mye annerledes

Han viste mindre vilje til konstruktiv etterpåklokskap enn tidligere miljøvernminister Erik Solheim gjorde i Søndagsavisa på NRK P2 dagen før høringen startet. Solheim ser i ettertid at man burde valgt et nytt anlegg til prosjektet, hatt internasjonalt anbud og funnet et selskap med Co2-håndtering som isolert forretningsidé. Han mener også at det politiske kompromisset i for liten grad fokuserte på å holde kostnadene nede. Til slutt påpeker han også saken kjerne: I Norge er det ikke kultur eller tradisjon for politisk styring av store industriprosesser.

  • Hør: Erik Solheim i Søndagsavisa
  • Hør: Jens Stoltenberg og Tine Sundtoft i Politisk Kvarter

Statoil var i praksis dømt til aldri å tape penger og omdømme på Mongstad.

Lars Nehru Sand, kommentator i NRK

Statoil-sjef Helge Lund sa i høringen at avtalen var god både for Statoil og staten. Han tilbakeviser at selskapet manglet insentiver, blant annet fordi selskapet på lang sikt har økonomiske interesser i å redusere klimagassutslipp. Likevel klarte han ikke selv å peke på hvilke konkrete kortsiktige insentiver som hadde virket i tilfellet Mongstad, da han fikk direkte spørsmål.

Det som bør komme ut av den politiske behandlingen av Riksrevisjonens rapport, som Stoltenberg følgelig må bidra til, er en politisk bevissthet og refleksjon rundt hvordan man politisk kan styre industrielle mega-prosjekter i fremtiden. Vi som samfunn har ikke råd til at Mongstad nok en gang koker ned til taktisk spill og politisk krangling. For det kommer nye Mongstad-prosjekter og nye behov for visjonære månelandinger.

Alle barn til månen

Den rødgrønne regjeringen hadde et annet visjonært prosjekt (uten sammenligning forøvrig), full barnhagedekning. I en offentlig sfære hvor politikerne har større kontroll og oversikt. I møte med det børsnoterte Statoil fungerte ikke det velkjente kartet i det nye terrenget.

For to år siden kunne ikke stortingsrepresentant og nestleder Trygve Slagsvold Vedum blitt leder i Senterpartiet.

Lars Nehru Sand, kommentator i NRK

Politikerne er sjelden utførere av sine egne bestemmelser. De er verktøy for å muliggjøre at andre skal utføre grensesprengende prosjekter vi er avhengige av som samfunn. Hvis det er noen verktøy som virker dårligere enn andre, slik Riksrevisjonen åpenbart mener det er i dette tilfellet, må politikken evne å ta lærdom av dette.

Elektrifisering av Utsira

Verktøyet avansert industriutvikling som er politisk ønsket og delfinansiert, skal snart tas i bruk igjen. Stortinget har i utgangspunktet pålagt utbyggerne av olje- og gassfunnene på Utsirahøyden å bruke kraft fra land. Også denne gangen skal Statoil og andre oljeselskap i klimaets tjeneste investere i et tiltak som er først og fremst politisk ønsket.

Flere av selskapene er nå i tvil om elektrifisering er lønnsomt for dem. Det kan ikke utelukkes at de vil be Olje- og energidepartementet om å gå til Stortinget for å omgjøre det gamle vedtaket.

Da må politikerne ha lært om hvordan de styrer kommersielle selskaper, slik at Mongstad-historien ikke gjentar seg.

Vi som samfunn, og politikernes klimaforpliktelser, har ikke råd til at klimaet taper fordi politikk og næringsliv ikke finner et rammeverk som virker.