Helseministeren forstår at «de unge er lei». Men forstår Høie at vi er lei av prioriteringene og ikke bare av pandemien?
Norge er verdens beste land å bo i. Her risikerer kvinner å føde alene, og vi deltar i begravelser på livestream. For i den nasjonale dugnaden skal alle med!
Men samtidig som en blivende pappa lovlig kan stoppes i døra på fødeavdelingen, er det bare en «anbefaling» som skal stoppe unødvendige reiser.
Denne uka meldte produksjonsselskapet Nent Group at de skal sende 55 festglade nordmenn til et kriserammet Mexico for å lage Paradise Hotel.
Synes vi at sex på TV er viktigere enn tja, liv og død? Slik fungerer tiltakene i praksis, når «anbefaling» eller «fraråding» gjelder ved reise, mens det er strenge restriksjoner og klare regler ved offentlige institusjoner.
Dette er med på å ødelegge tilliten vår til tiltakene. De fleste av oss er fornuftige folk som vil bidra til at færrest mulig blir syke. Alle har ofret noe, men nå begynner vi å miste oss selv.
Når det vi har ofret føles forgjeves, i beste fall forlenget, mister vi motivasjonen. Ja, kanskje til og med tilliten til dem som bestemmer.
Man kan booke flyturer til eksotiske reisemål, men når noen dør kan vi ikke holde minnestunder. Det føles heller ikke riktig at Olga sjelden får treffe mannen sin fordi han er på sykehjem, mens programleder Triana Iglesias og resten av paradise-gjengen kan færra te Mexico.
Hvordan henger disse prioriteringene på greip?
Jeg er overbevist om at vi som nasjon ønsker å respektere koronatiltakene, men da må vi føle at de som kommer med tiltakene også respekterer oss.
Det er positivt at politikerne setter barn høyt når det er mulig å lette på tiltakene. Men når pressekonferanser fokuserer mer på Vinmonopolet og Norwegian enn på hvordan vi har det, er jeg redd samholdet slår sprekker.
Og uten samhold ingen dugnadsånd.
Regjeringen må erkjenne at den mentale folkehelsa er på randen. Ikke bare fordi vi lever isolert, men fordi vi er slitne i hodet. Ja, til og med kanskje i sjela! Det tærer på å forholde seg til nye retningslinjer hele tiden. Spesielt når de ikke føles rettferdige.
Selv om jeg ikke er direkte rammet, gjør det noe med meg når jeg hører om folk som føder eller dør alene.
#sammenalene knyttet oss sammen i fjor. For at samholdet fortsatt skal fungere som en bærebjelke i tiden fremover må vi føle at innsatsen vår blir respektert.
Jeg kan godt være hjemme en stund til jeg, men ikke når det jeg legger inn av innsats ikke brukes fornuftig i andre enden.
Paradise eller befolkningen. Hvem forventer regjeringen at skal slippe kula først?
Les også:
