NRK Meny
Kronikk

Mot fredeligere tider

Det er økonomiske forskjeller mellom grupper, ikke forskjeller mellom enkeltmennesker, som skaper krig.

RWANDA-GENOCIDE-FRANCE-ANNIVERSARY-FILES

En fransk soldat holder øye mens rwandiske flyktninger passerer etter folkemordet i 1994. Stor økonomisk ulikhet mellom folkegrupper bidro til konflikten mellom hutuer og tutsier i Rwanda.

Foto: PASCAL GUYOT / Afp
Seniorforsker, PRIO
+ 9 til
Forskningsassistent, PRIO
Praktikant, PRIO
Seniorforsker, PRIO
Professor, PRIO
Seniorforsker, PRIO
Siri Aas Rustad
Seniorforsker, PRIO
Seniorforsker, PRIO
Forskningsprofessor, PRIO
Seniorforsker, PRIO

Ideen om at store forskjeller mellom fattig og rik fører til mer ustabile samfunn med mer væpnet opprør, kan spores helt tilbake til antikken. Men dette er ganske enkelt ikke tilfelle. En lang rekke forskere har studert dette spørsmålet uten å finne bevis for at land med mer ujevn økonomisk fordeling har mer voldelig konflikt.

Politisk vold, konflikt og ulikhet henger nøye sammen, men ikke nødvendigvis slik du tror. Land med store forskjeller mellom fattig og rik har ikke mer voldelig konflikt enn land der befolkningen er økonomisk likestilte.

Derimot er ulikheter mellom religiøse, etniske, eller regionale identitetsgrupper forbundet med en betydelig høyere risiko for konflikt. Mens forskjellen på fattig og rik stadig øker, er slik gruppeulikhet på vei ned.

PRIO, FN og Verdensbankens arbeider med en større studie om utvikling og forebygging av konflikt. Vi har gjennomgått litteraturen om ulikhet og konflikt, og kartlagt data og utvikling av forskjellige typer ulikhet over tid.

Verden har aldri vært mer ulik

Når vi snakker om ulikhet, er vi oftest interessert i forskjeller mellom enkeltmennesker. Vi har samlet den beste tilgjengelige informasjonen om inntektsulikhet som er tilgjengelig på tvers av land gjennom systematiske og sammenlignbare surveyundersøkelser.

Dette gir oss informasjon om graden av inntektsulikhet som er sammenlignbare på tvers av land helt tilbake til 1960-tallet. Vi finner, ikke overraskende, at for den perioden vi har data, har verden aldri opplevd større økonomisk ulikhet enn den har nå.

Væpnet konflikt ikke er en individuell aktivitet.

Økende økonomisk ulikhet er bekymringsfullt av en rekke årsaker, men er altså ikke en viktig årsak til krig. Én grunn til dette er at væpnet konflikt ikke er en individuell aktivitet.

Voldelige politiske konflikter utkjempes mellom grupper – enten mellom en organisert gruppe og staten, eller mellom organiserte identitetsgrupper. Ulikhet er i seg selv ikke en sterk nok samlende faktor for å bringe store nok grupper sammen til opprør mot staten.

Gruppeulikhet

Dette betyr ikke at ulikhet i bredere forstand er irrelevant for å forstå væpnet konflikt. Konfliktforskningen har de siste 10–15 årene rettet blikket mot gruppeulikhet. Dette vil si systematisk forskjeller mellom identitetsgrupper snarere enn økonomisk ulikhet mellom enkeltmennesker. Her er altså ikke snakk om forskjellen mellom fattig og rik, men om forskjellen mellom, for eksempel, hutuer og tutsier i Rwanda.

Et land kan ha en ganske jevn fordeling mellom fattig og rik, men allikevel ha store forskjeller mellom enkelte grupper. Dette skjer for eksempel dersom en etnisk gruppe har mange flere rike, mens en annen har flere fattige.

Rwanda, som opplevde en av de blodigste konfliktene i moderne historie mellom 1990 og 1994, er nettopp et eksempel på et slikt land. Konflikten i Rwanda ble utkjempet mellom Tutsier, den rike og privilegerte gruppen, og Hutuer, en betydelige mye mer fattig gruppe.

De mest interessante gruppene å se på fra et konfliktperspektiv er ofte religiøst, etnisk, eller språklig definerte grupper. I flere land er det stor ulikhet i politisk makt, økonomisk velstand og sosial status mellom slike grupper.

Gruppeulikhet skaper konflikt

Mer alvorlig er det når etnisk eller religiøs tilhørighet definerer tilgangen til sosiale, økonomiske eller politiske goder. I USA var politisk gruppeulikhet tydelig da afroamerikanere ble systematisk utelukket fra politisk deltakelse helt frem til midten av 1960-tallet.

I Syria så man at Bashar al-Assad’s alawitt-dominerte regime ekskluderte andre syriske befolkningsgrupper fra politisk innflytelse. Nettopp denne politiske ekskludering var en viktig faktor i mobilisering mot Assad-regimet.

Verden har aldri opplevd større økonomisk ulikhet enn den har nå.

Bred forskning viser at slik gruppeulikhet er sterkt konfliktdrivende. Spesielt er dette tilfelle når grupper som før har hatt politisk eller økonomisk makt opplever en forverring av sin posisjon.

Det er betydelig høyere risiko for konflikt i stater som ekskluderer etniske grupper fra politisk makt etter at de tidligere har hatt mulighet til å delta politisk. Dette skjedde for eksempel i Irak etter at Saddam Husseins regime falt.

Gruppeulikheten går ned

Vi har sett på gruppeulikhet over tid, blant annet hvordan ulikheten i spedbarnsdødelighet mellom grupper har endret seg de siste tiårene. Spedbarnsdødelighet er et veldig godt og universelt mål på sosioøkonomisk utvikling, er nært knyttet til voldelig konflikt, og ulikhet i denne dimensjonen er derfor spesielt interessant.

Spedbarnsdødeligheten har gått kraftig ned i denne perioden. Dette er ikke minst et resultat av at FN og bistandsorganisasjoner har jobbet aktivt for å redusere spedbarnsdødelighet. Mer overraskende finner vi at verden og har sett en betydelig nedgang i forskjellige etniske og religiøse gruppers spedbarnsdødelighet. Dette står i sterk kontrast til myten om at gruppeulikhet er så seiglivet at den nesten ikke lar seg endre.

Bred forskning viser at slik gruppeulikhet er sterkt konfliktdrivende.

Ulikhet i spedbarnsdødelighet mellom grupper gikk opp frem til begynnelsen på 1990-tallet. Siden har den falt i samme tempo som den absolutte spedbarnsdødeligheten. Verden har aldri hatt så lav spedbarnsdødelighet som i dag, og så langt tilbake vi har data kan vi si at verden heller aldri har hatt så lav grad av gruppeulikhet i spedbarnsdødelighet.

Gruppeulikhet er en betydelig årsak til konflikt. Nedgangen i slik ulikhet vil derfor, dersom den fortsetter, bidra til å dempe konfliktrisikoen i fremtiden. Dette er oppløftende nyheter.

Men disse endringene har ikke kommet av seg selv. En styrket innsats gjennom bærekraftsmålene (FNs mål for en bærekraftig utvikling) og en anerkjennelse av at det er viktig å redusere gruppeulikhet, vil være avgjørende for at vi skal oppnå målet om å forebygge flere konflikter og stanse dem før de bryter ut.

Norske myndigheter har vært en pådriver både for bærekraftsmålene og for Verdensbankens og FNs rapport om konfliktforebygging. En fortsatt sterk og tydelig norsk innsats på disse områdene er viktigere nå enn på lenge.

Følg debatten: @NRKYtring på Twitter og NRK Debatt på Facebook