Det er ingen hemmelighet at jeg mener mitt eget moderparti til tider er håpløst reaksjonære i spørsmål om bioteknologi. Jeg har skrevet om det tidligere, og nå har jeg tenkt til å gjøre det igjen, for Høyres argumentasjon for ikke å ville tillate eggdonasjon henger rett og slett ikke på greip.
Høyres standpunkt i denne saken ble sist frontet av vår dyktige stortingsrepresentant Tone Trøen i «Politisk kvarter» sist torsdag, mot Aps Torgeir Michaelsen, som vil tillate eggdonasjon. Debatten avslørte dessverre litt lite stringente argumentasjonsrekker på begge sider.
Åpner en ny dør
Trøen argumenterte for at det må være etikken som setter grensene for nye utvidelser i bioteknologispørsmål. Michaelsen var tilsynelatende mest opptatt av at de fleste sammenlignbare land rundt Norge har tillatt eggdonasjon. Hva gjelder tilnærming til saken er jeg definitivt mest enig med Trøen, men i sak mener jeg like fullt at det er Michaelsen som har inntatt rett standpunkt.
For jeg er enig med Trøen i at det er etikken som bør være det tungtveiende argumentet her, og synes i likhet med henne at Ap tar litt lett på de etiske dilemmaene i slike spørsmål. Ja, det virker rett og slett som om de er litt uinteressert. Michaelsen har like fullt rett i at Norge ligger bakpå i dette spørsmålet, men det er nettopp fordi at de etiske begrunnelsene for ikke å tillate eggdonasjon er ganske hule.
Det snakkes om at eggdonasjon «åpner en ny dør» og det er unektelig korrekt. Teknologien som muliggjør eggdonasjon endrer «naturtilstanden» som tilsier at den som bærer frem et barn – i alle tilfeller – også er barnets genetiske mor. Det er nå engang slik at Vårherre valgte å gi kvinnen, og ikke mannen, livmor og eggstokker. Vi er altså skrudd sammen slik at det er mer naturlig å tvile på fars identitet enn mors.
Det er altså korrekt at eggdonasjonen fjerner automatikken i sammenheng mellom genetisk mor og graviditet (selv om jeg ikke tror det er noen grunn til å frykte at folk ikke vil fortsette å foretrekke «gamlemåten» å lage barn på.) Det åpenbare oppfølgingsspørsmålet er imidlertid: gjør dette noe?
Kjønnscellers verdi
Jeg har problemer med å se at det gjør det. Hvorfor er det en trussel mot samfunnsutviklingen at en kvinne med fungerende livmor, men defekte eggstokker, kan få bære frem et barn med egg fra en annen kvinne? Hva er det vi er redd for? At moren skal elske barnet noe mindre? I så fall burde vi forby adopsjon også.
Det er i forlengelsen av dette også umulig å få begrep om hvorfor eggdonasjon skulle stille seg i en helt annen etisk stilling enn sæddonasjon. Ja, sæddonasjon og eggdonasjon er to vidt forskjellige ting. Enhver kjønnsmoden gutt kan bekrefte at det er en særdeles lite komplisert handling å donere sæd. Eggdonasjon krever både hormonbehandling og gynekologiske inngrep. Det faktum at eggdonasjon er mer komplisert enn sæddonasjon forteller oss imidlertid ikke noe mer enn det, at det er mer komplisert. Det gjør det ikke mer uetisk av den grunn.
Spørsmålet vi må stille oss er dette: Hva er den etiske forskjellen på å hjelpe et par der mannen er steril med å få barn ved å bruke en annen manns kjønnsceller, og å hjelpe et par der kvinnen er steril med å få barn ved å bruke en annen kvinnes kjønnsceller?
Utdatert syn på kjønnsceller
Hva er det med det kvinnelige DNA som gjør det så uatskillelig fra morsrollen, mens mannens DNA tilsynelatende er en ganske likegyldig greie? Gjennom alle de årene jeg har vært medlem av Høyre har denne debatten kommet opp med jevne mellomrom, men verken Trøen eller noen andre har etter mitt syn klart å komme opp med et godt svar på det spørsmålet.
- LES OGSÅ: Måtte reise utenlands for eggdonasjon
Jeg synes Høyres standpunkt i denne saken dessverre vitner om et litt gammeldags og utdatert syn på kjønnsceller og foreldreskap. En «freudian slip» fra politisk kvarter understreker poenget ganske godt. «Enhver befruktning er en sæddonasjon», sa Trøen.
Sitatet er interessant, for slik tror jeg det er mange som tenker om befruktningen. Det er liksom mannen – den generøse giveren av sæd, og kvinnen – den takknemlige mottakeren. Men Trøen kunne likeså godt sagt at «enhver befruktning er en eggdonasjon». Det er da vitterlig to parter som donerer hver sine like viktige kjønnsceller, og som deretter blir til et barn. Så har naturen gitt kvinnen det enorme ansvaret det er å bære frem dette barnet, helt uavhengig av hvem sine kjønnsceller det måtte utgjøre.
Høyre må snu
I dagens moderne likestilte samfunn lærer vi heldigvis at det viktigste er kjærlige foreldre som elsker barna sine, enten det er to kvinner, to menn eller en kvinne og en mann, og at det er like viktig med en tilstedeværende far som en tilstedeværende mor.
Kanskje det er på tide også å få et lovverk omkring assistert befruktning som behandler kjønnsceller som kjønnsceller, og ikke ser på farskap som noe mindre «hellig» enn morskap også?
Det er rett og slett på tide at Høyre snur i spørsmålet om eggdonasjon. Et barn er et resultat av en eggcelle og en sædcelle, ikke en sædgiver og en sædmottaker. Farskap er akkurat like verdifullt som morskap. En ikke-genetisk mor kan være en akkurat like god mor som en ikke-genetisk far kan være en god far. Og dessuten kan det vel ikke være noe annet enn ubetinget positivt om vi får flere ønskebarn her i landet.
