Når Donald Trump mottar sin kinesiske kollega Xi Jinping på sitt feriested, innledes et nytt og ukjent kapittel i forholdet mellom USA og Kina. Xi Jinping vet i hovedsak hva han går til, for regien er allerede fastlagt, og felleskommunikeet er trolig ferdigskrevet. Xi må likevel ta høyde for at USAs nye president er en impulsiv mann som kan by på verbale overraskelser.
Trump varslet før helgen at det første møtet mellom dem ville bli «svært vanskelig». Han skrev i en Twitter-melding at USA ikke lenger kan tillate store handelsunderskudd og tap av arbeidsplasser til Kina. Han fulgte opp med å la seg intervjue av Financial Times, og igjen benyttet han anledningen til å advare Xi. Han minnet om Nord-Koreas truende kjernefysiske program og ba om Kinas hjelp til å stanse det. Hvis det ikke skjer, vil USA selv ta affære. «Det er alt jeg vil si til dere», sa han morskt til avisens journalister.
Handelsproblemer og Nord-Korea står trolig øverst på dagsordenen, men Kinas ekspansjon i Sør-Kinahavet blir også et viktig tema.
Ulik bakgrunn, ulik stil
Trump og Xi har hittil hatt bare en samtale – på telefon. Den foregikk i en høflig tone, og til Xis store lettelse lovte Trump å anerkjenne Taiwan som en del av Kina. Dermed er den saken ute av verden, i det minste for en stund.
Likevel blir det noe annet å møtes ansikt til ansikt. Mange har pekt på at de to er helt forskjellige som mennesker og politikere. Mens Trump kan være impulsiv og teatralsk, er Xi stiv og tilknappet, uten mimikk og liv. I politikken er Trump en nybegynner, mens Xi har brukt flere tiår på å sno seg til topps i det kinesiske kommunistpartiet. Hardere skole finnes ikke. Han er kjent for å forberede seg grundig til ethvert møte, hvilket ikke kan sies om USAs nye president. Det eneste de synes å ha til felles, er drømmen om å gjenreise sine respektive lands «storhet».
De forestående samtalene kommer kanskje i tidligste laget på Trump. Siden han flyttet inn i Det hvite hus 20. januar, har han brukt mye av tiden til å utkjempe hjemlige slag. Hans utenriksminister, Rex W. Tillerson, er også fersk i gamet. Før han overtok State Department, hadde han en lang karriere i oljebransjen.
USAs utenriksminister Rex Tillerson møtte president Xi under sin tidligere Asia-reise, og har forberedt møtet mellom de to presidentene.
Foto: EMMANUEL DUNAND / AFPDette til tross kom han helskinnet fra sin første rundreise i Asia – til Kina, Japan og Sør-Korea. Under oppholdet i Beijing møtte han Xi Jinping, hvor de ble enige om opplegget for toppmøtet mellom Xi og Trump.
Tillerson og andre nære Trump-medarbeidere blir med på noen av samtalene i Mar-a-Lago. I kretsen rundt presidenten er det forskjellige oppfatninger om hvordan Kina skal takles. Noen er tilhengere av moderasjon, andre krever skarpere lut.
Blant de siste er handelsrådgiveren Peter Navarro, som anser kineserne som kilden til alle problemer mellom himmel og jord. Navarro har i årenes løp skrevet flere bøker med bredside mot Kina, med titler som «Death By China», «The Coming China Wars» og «Crouching Tiger. What China’s Militarism Means For The World».
En følelse av svik
Hvem Trump til slutt vil lytte til, vet ingen. Som president blir han hele tiden minnet om løftene han ga i valgkampen – løfter som fikk fullpakkede forsamlinger til å juble. Med patos lovte han å tilbakeføre fem millioner «tapte jobber» fra Kina og å stemple landet som «valutamanipulator». Det siste ville han gjøre på dag én i Det hvite hus. Nå har han sittet i snart hundre dager uten at noe har skjedd. Slikt tærer på tilliten, og mange av dem som stemte på ham, føler seg sveket.
I bakgrunnen spøker ubalansen i handelsregnskapet med Kina. USA hadde i fjor et underskudd i samhandelen på 347 milliarder amerikanske dollar. Dette, og de foregående års underskudd, danner mye av bakteppet for Trumps uttalte Kina-fiendtlighet. Mange vil mene at han har satt fingeren på et ømt punkt. Banen som lagene spiller på, skal helst være flat. Å videreføre et handelsregime som år for år fører til stadig større underskudd, er neppe mulig. Noe må derfor gjøres.
Følg NRK Debatt: og
Hjemlige problemer
De kinesiske lederne har hittil vært nokså forsiktige i sin kritikk av Trump. Under samtalene i Mar-a-Lago vil president Xi trolig vise seg fra sin milde side, men uten å gi for klare løfter. Trolig forstår han at Kina må anstrenge seg mer for å komme USA i møte. Samtidig må han skjele til sine hjemlige utfordringer, som behovet for å opprettholde sysselsettingen og skape nye arbeidsplasser. Ti millioner ungdommer skal sysselsettes hvert år. Den dagen et stort antall arbeidsledige begynner å marsjere gjennom gatene med knyttede never, kan partiet få ubehagelig mye å styre med.
Xi må også ta hensyn til at kommunistpartiet står midt i forberedelsene til en ny kongress. Selv om han er sikret gjenvalg for fem nye år, bør han fremstå som handlekraftig og sterk. Gir han for mye til «fienden», risikerer han å bli angrepet, om ikke åpent, så i det skjulte. I Kina finnes det flust av nasjonalistiske politikere og offiserer som har USA i vrangstrupen. Det siste de vil like, er innrømmelser som kan oppfattes som tegn på svakhet. Aller minst i Sør-Kinahavet, hvor Kina ruster opp i raskt tempo.
Striden i Sør-Kinahavet
Tillerson uttalte før han ble utnevnt til utenriksminister at han om nødvendig ville blokkere Kinas adgang til øyene og revene som landet har okkupert. Uttalelsen vakte så stor oppsikt at han ikke har villet gjenta den. Rivaliseringen i Sør-Kinahavet kan likevel bli en alvorlig belastning for det tosidige forholdet.
Tvistedomstolen i Haag fastslo i juli i fjor at Kina ikke har noe «historisk krav» på det omstridte havområdet, slik de kinesiske lederne hevder. Om han vil, kan Trump velge å kjøre denne saken langt hardere enn Obama, men med følger som knapt lar seg fatte.
Skyene i horisonten er altså mange. Derfor er det så viktig at verdens to mektigste menn finner tonen så fort som mulig, og helst i Mar-a-Lago de kommende dagene.
