NRK Meny
Replikk

Mor og far, ikke medpartner

Det finnes fortsatt menn der ute som synes fødsel er skremmende. De kan kanskje få mer forståelse av å lese den lettleste «Svangerskapsboken».

Ultralyd

Tekstene i svangerskapsboka beskriver fosterets utvikling, typiske svangerskapsplager, trøstende ord og gode råd, ofte i en humoristisk tone, skriver litteraturviter Norunn Ottersen Seip

Dette er en replikk til Kristin Grues kronikk om «Svangerskapsboka».

«Svangerskapsboken» er en lettlest pamflett alle gravide får på helsestasjonen. De 84 små tekstene beskriver fosterets utvikling, typiske svangerskapsplager, trøstende ord og gode råd, ofte i en humoristisk tone. Ingen vil kjenne seg igjen i alt, men alle vil kjenne seg igjen i noe, som det står i forordet.

Skriv som skal henvende seg til alle vil aldri bli sublim litteratur, for språket som anvendes er et minste felles multiplum: enkelt og folkelig, hvis ikke faller svært mange av. «Svangerskapsboken» er et tilbud som er ment til folk som ikke setter seg ned og leser medisinsk litteratur om svangerskapet. På mange måter er det en progressiv bok. Den forsøker å engasjere mannen helt fra svangerskapets begynnelse, og trekker frem viktigheten av fars rolle.

FØLG DEBATTEN: @NRKYtring på Twitter

Boken henvender seg ikke spesielt til minoritetsgrupper. Det er jeg helt sikker på at de fleste minoriteter klarer å leve med. Vi er alle minoriteter i noe, og likevel – verden går videre.

Brosjyrer treffer sjelden alle

Hver gang jeg er innom helsestasjonen får jeg med et par brosjyrer. De færreste av dem treffer meg spesielt. På tross av at det aldri hadde falt meg inn, synes jeg det er helt greit at det skrives brosjyrer om at det ikke er lurt å drikke seg sørpefull og legge seg oppå spedbarnet etterpå.

Å insistere på et helsestasjonsspråk hvor «medpartner» er det eneste gangbare, er rent språkhat.

Norunn Ottersen Seip

Jeg erkjenner med andre ord – i hvert fall på et teoretisk plan – at verden ikke kun kan tilpasses meg. En viktig lærdom for mange vordende foreldre, som også med fordel kan bringes videre til neste generasjon.

Selv om den biologiske massen du har valgt å formere deg med, masserer føttene dine hver kveld og tar over alt av fysisk arbeid i heimen straks du får bekkenplager, finnes det fortsatt menn der ute som synes fødsel er skremmende, som ikke klarer å si eller gjøre de riktige tingene hele tiden, og som har lite forståelse for hva hormoner kan gjøre med et menneskesinn. De kan kanskje få litt mer forståelse og hensiktsmessige strategier av svangerskapsboken.

«Medpartner» er rent språkhat

Det dør ut cirka 50 språk i året, men det finnes mange måter å dø på. En av de mer smertefulle å bivåne, er nok den politiske språkdøden: Den er så blodløs, og fæl og velment. Det er den språklige døden hvor vi lager en offentlighet hvor det er galt å bruke et språk som ikke former den virkeligheten noen få av oss erfarer, eller ønsker å erfare.

På tross av at det aldri hadde falt meg inn, synes jeg det er helt greit at det skrives brosjyrer om at det ikke er lurt å drikke seg sørpefull og legge seg oppå spedbarnet etterpå.

Norunn Ottersen Seip

Det er den språklige døden hvor kronikkskrivere på ramme alvor foreslår at vi i stedet for «far» må si «medpartner», så ingen skal føle seg støtt, og til og med tror at deres eget språk er nøytralt.

Å insistere på et helsestasjonsspråk hvor «medpartner» er det eneste gangbare, er rent språkhat. Etter å ha lest drøssevis med informasjonsskriv om både det ene og det andre, kan jeg konstatere at det språklige minste felles multiplum kanskje aldri vil bli spesielt høyt. Om man skal renske en svangerskapsbok for «mor» og «far», vil det trolig nå et bunnivå det ellers aldri har sett.