Money talks

Den kommersielle popmusikken er nå full av produktplassering. Finansiering av kunst og journalistikk reiser de samme spørsmålene om troverdighet og uavhengighet.

Snoop Dogg på BET Hip Hop Awards 2015

«I vår tid er det helt vanlig at ethvert kulturarrangement har sponsorer og rappere synger om konkrete skomodeller eller brennevinsprodusenter», skriver Knut Schreiner. Her ser vi rapartisten Snoop Dogg på BET Hip Hop Awards i fjor, avbildet sammen med Sprite-logoen som sponser eventet.

Foto: Branden Camp / Ap

Knut Schreiner er fast musikkspaltist i Ytring på radio og nett.

Nylig ble VG felt i Pressens Faglige Utvalg for å drive reklamejournalistikk for REMA 1000. Det dreier seg om del av VG kalt Familieliv. Det som ser til forveksling likt ut som VGs øvrige innhold, er finansiert av matvaregiganten. Det er saker som angår familielivet – sparing, kulde, trass. Men ser du øverst i hjørnet, står det altså en liten REMA 1000-logo.

Problemet dreier seg om hvem som er avsenderen – hvilken troverdighet har den som skriver?

Knut Schreiner

VG sier: «Innholdet er underlagt VGs kvalitetskrav og redaktøransvar, men samarbeidet åpner for jevnlige diskusjoner mellom VG og Rema 1000 om temavalg.»

Troverdighet og finansiering

For dette eksperimentet, har VG høstet både ros og ris. De ble først felt av Vær varsom-plakaten, altså de presseetiske reglene. Blant annet på dette punktet: «Redaktøren og den enkelte redaksjonelle medarbeider skal verne om sin uavhengighet, integritet og troverdighet. Unngå dobbeltroller, verv, oppdrag eller bindinger som kan skape interessekonflikter eller føre til spekulasjoner om inhabilitet».

VG-redaktør Torry Pedersen forsvarer denne finansieringsmodellen for journalistikk som en nødvendighet, sånn som økonomien avishusene er i dag. Han hevder at VG går i bresjen og tester ut nye samarbeidsmodeller som allerede er innkjørt i andre, respekterte aviser som The Guardian og svenske Aftonbladet.

Finansiering av kunst og journalistikk reiser de samme spørsmålene om troverdighet og uavhengighet.

Knut Schreiner

Problemet dreier seg om hvem som er avsenderen – hvilken troverdighet har den som skriver?

Synger ikke for Pepsi

Finansiering av kunst og journalistikk reiser de samme spørsmålene om troverdighet og uavhengighet; I låten «This Note’s For You», synger Neil Young:

Jeg synger ikke for Pepsi, jeg synger ikke for Coca-Cola. Jeg er the real thing. This note is for you!

Truet uavhengigheten

Dette var på slutten 80-tallet og man hadde så vidt begynt å se at de store rockeartistene i reklamer, og turneer ble sponset av øl- og leskedrikkgiganter. Dette var uforenelig med en idé om rockens uavhengighet og opprør.

I vår tid er det helt vanlig at ethvert kulturarrangement har sponsorer. Det handler da om hvem begge parter ønsker å assosieres med. Så lenge det er en naturlig forbindelse mellom sponsoren og innholdet – at de kan kobles til den samme kulturen, ideologien eller estetikken – så virker begge parter, og publikum, å være fornøyd.

Naturlig forbindelse

Da jeg spilte i band på 90-tallet var også sponsing problematisk. Men ikke samarbeid med klesmerket Levi’s, siden det tematisk kunne knyttes til rock generelt, og bandet vårt spesielt.

Men i tilfellet Statoil har vi sett at mange aktører i kulturlivet ikke har ønsket samarbeide, på grunn av Statoils rolle i det miljøpolitiske bildet.

Andre sponsorer, som energidrikken Red Bull, har fått en positiv assosiasjon som en velgjører i musikkulturen, gjennom å sponse en undergrunnens musikkscene – uten innblanding i det kunstneriske.

Synger for brennevin

Produktplassering i filmer og musikkvideoer har lenge vært et kjent fenomen. I MTVs dager var det ikke lov å vise merkevarer i videoene. Stod det Pepsi eller Cola på T-skjorten, ble den gjort om til en liten tåkedott på skjermen.

Den kommersielle popmusikken er nå full av produktplassering – også i konkrete tekster.

Knut Schreiner

Men i den digitale tidsalder, der musikkvideoer lever sitt eget liv gjennom delinger og You Tube, er det fritt frem. Den kommersielle popmusikken er nå full av produktplassering, ikke bare i videoer, men også i konkrete tekster.

Rappere synger om konkrete skomodeller eller brennevinsprodusenter. «Jeg synger ikke for Cola», sang Neil Young. Men Lady Gaga bruker Coca-Cola Light-bokser som hårruller i videoen for låten «Telephone»».

Utviklingen neppe til det beste

Neil Young er jo også kjent som artisten som ikke vil være på strømmetjenester. Han er ingen framtidens mann, selv om han har gode poenger. Og går det med journalistikken slik det har gått med musikken og det øvrige kulturlivet, vil antageligvis den typen journalistikk VG ble felt for, om noen år, ikke bare være vanlig, men noe unge mennesker ikke ser det store problemet ved.

«Jeg synger ikke for Cola», sang Neil Young. Men Lady Gaga bruker Coca Cola Light-bokser som hårruller.

Knut Schreiner

Det kan skape økonomisk bærekraft. Folk kjøper jo ikke aviser, plater eller går på kino lenger, og et sted må finansieringen komme fra. Men det er neppe til det beste for musikken og journalistikken og filmen.

HØR Knut Schreiners spalte i Ytring på NRK P2.

Hver uke kobler Knut Schreiner musikk med politikk og aktualiteter i«Ytring» på P2 søndag kl. 11. Schreiner er musikkredaktør i Tidal, musiker (kjent fra band som Kåre and the Cavemen, Euroboys, Turboneger) og kultursosiolog.