Hopp til innhold
Kronikk

Monarkiets demokratiske legitimitet

Smult farvann – eller hvordan jeg lærte å bli en betinget tilhenger av monarkiet. Yachtferier aldri så mye.

Kronprinsfamilien på slottsbalkongen

'«Mia Elise»-saken tjener som kamparena for et slag som egentlig handler om noe helt annet: nemlig monarkiets berettigelse' skriver kronikkforfatteren. Bildet av kronprinsfamilien ble tatt i forbindelse med feiringen av kongeparets 75-årsdager.

Foto: Aas, Erlend / NTB scanpix

Kronprinsen og hans familie har møtt motvind den siste tiden, etter at de tilbrakte noen late sommerdager på yachten «Mia Elise». Et betenkelig, sågar problematisk seilas, hevdet flere, og advarte om koblinger og forventninger om gjenytelser, som kan oppstå i kjølvannet av en slik luksuriøs overfart.

Som om det var noe nytt eller ekstraordinært for kronprinsen å befinne seg i sådanne omgivelser.

Deretter tok kritikken en litt ny vending. Nå var det ikke lenger ferieoppholdet i seg selv som var problemet, men diskresjonen som omga den. Kronprinsen var ikke åpen nok. Hvorfor kunne han ikke bare si hvem denne vennen var? Var det fyrst Albert? Eller kanskje denne Florida-rikingen Terry Taylor?

Kamp mot vindmøller

Burde Kronprinsen spilt med åpnere kort? Ja, kongefamilien skylder, som alle andre norske maktpersoner, å gjøre ære på den sosialdemokratiske gjennomsiktigheten. Selv ikke han som er hevet over loven, er hevet over dette budet.

Kongedømmet skal være en foreldet, gammelmodig ordning – det er nettopp slik den skaper kontinuitet.

Håvard Nyhus

Heller ikke kommunikasjonsavdelingen ved Slottet gikk klar av kritikken, som angivelig hvisket kronprinsen dårlige råd i øret. Som Aftenposten skrev, med en liksom-urolig mine som ikke på noen som helst måte greide å kamuflere den bakenforliggende skadefryden: «Den usedvanlig slette rådgivningen tronarvingen må ha fått, gir i seg selv grunn til bekymring på kongehusets vegne».

I løpet av noen uker var det som kunne vært en prinsipiell debatt om vår konstitusjonelle utforming – redusert til et spørsmål om innsatsen til Slottets kommunikasjonsstab. Et tragisk bilde på republikanernes kamp mot vindmøller i norsk offentlighet.

FØLG DEBATTEN: @NRKYtring på Twitter

Krig ved stedfortreder

«Mia Elise»-saken er nemlig et klassisk eksempel på det vi kaller krig ved stedfortreder, der «sannheten om Mia Elise» tjener som kamparena for et slag som egentlig handler om noe helt annet: nemlig monarkiets berettigelse.

Symptomatisk nok er da også Norges ivrigste republikaner, Kjetil Alstadheim, politisk redaktør i Dagens Næringsliv og forfatter av boken «Republikken Norge», blant dem som har stått aller fremst på barrikadene i beretningen om «Mia Elise».

De fleste av oss vokser opp og innser at monarkispørsmålet er litt mer komplisert.

Håvard Nyhus

Det er på tide å si noe om min egen omvendelse. Som ung, prinsippfast liberaler syntes jeg saken var enkel. Monarkiet må avskaffes. Jo fortere, jo bedre. Jeg synes i grunn det var verdens enkleste spørsmål: En anakronistisk, gammelmodig statsordning som hvilte på en forestilling om blått blod og at makt skulle arves. Herregud, for et tøysete opplegg. Er det ikke meningen at vi liksom skal være et moderne meritokrati, der posisjoner er noe du gjør deg fortjent til?

Dette er nok ikke en helt uvanlig holdning blant unge gymnasiaster som lefler med medlemskap i Unge Venstre. Men så skjer det som gjerne skjer: De fleste av oss vokser opp og innser at monarkispørsmålet er litt mer komplisert enn som så.

FØLG DEBATTEN: NRK Debatt på Facebook

Bekvemmelighetsmonarkister?

Og at argumentet om anakronisme like gjerne kan snus på hodet: Ja, visst er kongedømmet en anakronistisk ordning. Men det er da også selve poenget med hele ordningen. Kongedømmet skal være en foreldet, gammelmodig ordning – det er nettopp slik den skaper kontinuitet og setter oss i forbindelse med nasjonens mytologier.

På Dagsnytt Atten uttalte Aftenpostens Harald Stanghelle for noen dager siden at det norske folk er «bekvemmelighetsmonarkister»; altså at de ikke er overbeviste monarkister, men bare synes det er minst pes å holde seg med en ordning som allerede er etablert. Litt som foreldrene i filmen «Into the Wild», som lar være å skille seg når de merker hvor mange papirer de må fylle ut.

Monarkiet er inngravert med en historisk patina som et presidentskap vil bruke århundrer på å kunne matche.

Håvard Nyhus

Bekvemmelighetsmonarkister er utvilsomt et artig og catchy ord. Men det er også mye som tyder på at det ikke er spesielt treffsikkert. Undersøkelser viser i stedet at det norske folk slutter opp om monarkiet med en nesten påfallende glød og begeistring.

Og nettopp derfor betyr det så mye når Kong Harald kjemper med tårene og klumpen i halsen under 22. juli-seremonien.

Og av samme grunn blir det, som Torbjørn Røe Isaksen har påpekt, ramaskrik når enken etter krigshelten Trond André Bolle må ta til takke med statsministeren – og ikke Kongen – når hun på mannens vegne skal motta Krigskorset.

Kongelig kraft

Fordi Deres kongelige høyhet har en helt annen kraft og nimbus enn en valgt politiker noensinne kan mønstre. Den samme kjensgjerningen gjør at mange republikker holder seg med et slags monarkisurrogat, en «light-konge»; som Bundespresidenten i Tyskland, som kan ta representasjonsoppdrag der kanslerens «farge» virker forstyrrende.

Hvorfor er det slik? Jo, fordi kongen symboliserer et tilknytningspunkt til nasjonen for hele befolkningen, ikke bare de som har stemt på ham. I dette ligger monarkiets samlende funksjon og demokratiske legitimitet – inngravert med en patina som et eventuelt presidentskap vil bruke århundrer på å kunne matche.

Og i mellomtiden kan avisredaktører, gymnaselever, Frp-nestledere og all verdens Nina Skåtøy-er bare fortsette å irritere seg over den kongelige konduite.

Teksten ble første gang lest opp i Salongen på NRK P2, den 11. september.