Hver sommer kommer den samme frustrasjonen snikende. Jeg forsøker iherdig å stenge den ute, å fokusere på alt annet og la humla suse.
Men etter fire uker med intense dager hvor de tre barna krever alle sitt, er jeg utslitt!
Barnehagen er stengt i enda en drøy uke. Jeg vet ikke hvor jeg skal finne krefter.
Frustrasjonen gnager i bakhodet over at besteforeldrene ikke prioriterer én eneste dag av ferien til å være sammen med barnebarna sine. Nok en gang teller jeg til ti, puster med magen og finner enda en dose tålmodighet.
Jeg tenker tilbake på første graviditet og alle forventningene jeg hadde til barnets besteforeldre. Det spesielle båndet jeg så for seg som skulle dannes.
Jeg husker all den tiden mine egne besteforeldre la ned, og den formidable innsatsen de gjorde for å skape barndomsminner. Sammenlignet med dem, hadde jeg derfor store forventninger til at disse folka som ga uttrykk for at de gledet seg til å bli besteforeldre skulle ønske å skape samme type minner med sine barnebarn.
Sommeren er til for å skape minner og knytte bånd. Jeg hadde en idé om at alle besteforeldre ønsket å være sammen med barnebarna i ferien sin.
Men den gang ei.
Ikke en eneste dag av ferien skulle barna få tilbringe med sine besteforeldre i år. Ikke i fjor- og ikke året før der.
Og hvor er besteforeldrene?
De er enten på seiltur, hyttetur eller fjelltur, de er på en tur som ikke inkluderer barnebarna. De er spreke og ressurssterke, opptatt av selvrealisering og egentid. De prioriterer helt annerledes enn besteforeldre tidligere har gjort.
Foreldre i dag får kritikk for dårlig barneoppdragelse. Vi får høre at vi lett gir etter, setter barna foran TV-en eller bruker penger på Leos lekeland.
Men før i tiden var ikke foreldrene så alene om oppdragelsen. De sier «it takes a village» for å oppdra et barn. I dag ser vi foreldre som er slitne fordi de aldri har noen avlastning. Besteforeldrene i dag kommer innom en sjelden gang og sier «Hei, så stor du har blitt! Nå var det lenge siden sist jeg så deg.»
Hva skjedde med bestemor og bestefar som så verdien i å tilbringe kvalitetstid sammen med barnebarna? Dagens generasjon besteforeldre skuffer.
Vi som er foreldre i dag har selv hatt stor glede av våre besteforeldre. Vi har fått så mye fra dem, en helt spesiell form for kjærlighet, kloke ord, verdier og minner.
Vi ser at barna våre mangler noe. De trenger besteforeldrene sine, og alt tyder på at besteforeldre også trenger barnebarna sine. Forskning viser at besteforeldre som tilbringer mye tid med barnebarna sine lever lenger, og styrker den mentale helse.
Det er åpenbart at det er ekstremt verdifullt for barna å ha en person i livet som i tillegg til å gi deg kjærlighet og omsorg, tar seg tid til å snakke om gamle dager, fortelle fortellinger om foreldrene dine som barn og skjemme deg bort litt ekstra. Men det er også en berikelse for besteforeldrene.
For oss foreldre vil det kunne lette litt på samvittigheten når vi føler at vi ikke alltid strekker til i en ellers travel hverdag. Som foreldre er det utrolig sårt å føle man må bære hele ansvaret alene, føle at man må ta på seg rollen som besteforeldre i tillegg til å være foreldre. Forskning viser også at barn med nært forhold til besteforeldre har bedre selvtillit og mer trygghetsfølelse.
Besteforeldre som tilbringer tid med barnebarna sine i sommer må få ros. De gjør en viktig og verdifull oppgave. Men besteforeldre som bruker tid sammen med barnebarna ser ut til å være en utdøende art i dagens samfunn.
Forhåpentligvis kommer besteforeldrene sterkere tilbake når dagens foreldre skal innta bestemor- eller bestefar-rollen. Jeg vet at jeg skal stille opp når min tur kommer. Jeg skal være til stede så ofte som mulig hos mine barnebarn. De skal være første prioritet.
Jeg skal ha dem på overnatting så ofte det lar seg gjøre. Jeg skal aldri la jobb, kjærester, utenlandsreiser, hytteturer, seilturer eller andre aktiviteter stå i veien for meg og mine barnebarn. Vi skal knytte sterke bånd, og skape minner sammen.
Det må være blant de mest verdifulle jobbene man kan gjøre: å skape vakre sommerminner med barnebarna sine.
NRK Ytring kjenner kronikkforfatterens identitet.
