16. juni la miljøvernminister Sveinung Rotevatn frem Nasjonal strategi for en grønn, sirkulær økonomi. Målet er å gjenbruke mer, og kaste mindre.
Samme dag fikk han i NRK Kveldsnytt kritikk fra Naturvernforbundets leder Truls Gulowsen for at strategien ikke var konkret nok – hverken for å få ting til å vare lenger eller få folk til å forbruke mindre.
Det er bra at Naturvernforbundet er utålmodige og stiller krav til myndigheter og elektronikkprodusenter. Det bidrar til å holde trykket oppe og drive frem nødvendige endringer.
Men vi må ikke være blinde for fremskrittene som har skjedd, eller er underveis.
Etter at smarttelefoner ble allemannseie, er mange andre elektroniske produkter nærmest fortrengt.
Fra 2007 til 2020 falt for eksempel salget av kameraer, tradisjonelle videokameraer, DVD-spillere, mp3-spillere og CD-spillere med over 97 prosent.
Dessuten bruker mange nå smarttelefonen sin som vekkerklokke, lupe, lommelykt, målebånd og mye annet.
Selv mobiler kjøper vi færre av: 2,3 millioner i 2007, mot 1,6 millioner i 2020.
Kort sagt: I 2020 var det over en million dingser som nordmenn ikke kjøpte som de fråtset i før smarttelefonene kom.
Videre er omsetningen av helt andre produkter redusert. Aviser og ukeblader på papir var på retrett allerede før smarttelefonen kom, og utviklingen har bare fortsatt. Det samme kan sies om spill, filmer og musikk.
Alt ligger nå delt i skyen, hvilket sparer distribusjon, destruksjon og resirkulering.
Misforstå ikke: Mobiler må likefullt resirkuleres på en måte som ivaretar ressursene best mulig, og før det må de brukes og gjenbrukes så lenge det er forsvarlig.
Gulowsen mener at momsfritak på reparasjoner vil bidra til å skape levedyktige aktører som kan hjelpe forbrukere med å få telefoner og annen elektronikk til å vare lenger. Det er et godt forslag, men det er ikke nok.
Henimot annenhver mobiltelefon i Norge kjøpes av bedrifter og det offentlige, og for dem er momsfritak irrelevant. Derimot betyr det mye hvem som skal få reparere, resirkulere eller destruere telefonene.
Mobilutstyret til folkevalgte, medisinsk personale, politifolk eller offentlig ansatte kan nemlig inneholde store mengder konfidensielle data, informasjon og tilganger.
Derfor må disse enhetene først håndteres av et apparat som kan stille med de riktige garantiene, klareringene og sertifiseringene til å gjøre det trygt å slippe mobiltelefonene ut igjen i annenhåndsmarkedet.
Her vil et godt grep være å pålegge offentlige aktører å tenke mer helhetlig rundt livsløpet når de anskaffer utstyr. Da tenker jeg ikke bare på kjøp og service underveis, men også på avhending og gjenbruk.
Enn så lenge ligger næringslivet foran det offentlige på denne fronten. Det kan miljøministeren og regjeringen gjøre noe med!
