Da jeg var i 30-årene kunne jeg gjort som alle de andre. Byttet ut min Nokia. Med det smarte og raske. Jeg gjorde ikke det. Siden har jeg fortsatt å velge forsinkelsen.
Jeg fylte nylig 55 år. Og jeg har aldri eid en smarttelefon. Det har vært et bevisst valg, hele veien.
«Dessverre, jeg har ikke Vipps».
«Nei, har ennå ikke sett den gøyale YouTube-videoen dere delte i gruppa».
«Har ikke parkeringsappen, jeg».
Ikke fordi jeg ikke mestrer ny teknologi. Jeg bruker avanserte elektroniske systemer på jobben. Jeg har min laptop hjemme, og bruker daglig tid på den. Når jeg har lyst.
Men resten av tiden min går jeg uten tilgang til verdensveven i lomma. Jeg velger aktivt forsinkelsen i min tilværelse. Og tro det eller ei: jeg lever faktisk veldig godt med det.
Jeg innser at jeg representerer et merkelig unntak. Jeg spøker med mine voksne barn: Snart blir jeg nok et forskningsobjekt. Han rare, som aldri har brukt smarttelefon. Han med det forsinka livet.
Jeg velger altså dette forsinka livet helt bevisst. Og det gjør jeg fordi jeg ønsker å beholde det jeg opplever som en kvalitet i livet mitt: Følelsen av tid. Tiden, som gir meg alle hendelser rundt meg helt analogt, rett inn på hjernen.
Og hvis jeg skal føle tiden, så opplever jeg at jeg trenger forsinkelsen.
Jeg har et ønske om å beholde evnen min til å være til stede her og nå. Jeg prøver rett og slett å beskytte inntrykkene livet gir meg. Jeg sier til meg selv: Dette skjer. Her og nå. Jeg er her. Dette er mitt liv. Og jeg opplever at det funker.
Uten smarttelefon kan jeg for eksempel ikke snappe.
Jeg er avskåret fra å videreformidle digitalt til alle andre et raskt bilde av det jeg opplever, der og da. Veldig mange sier til meg at hvis de ikke kunne gjøre det, så er det nesten som et tapt øyeblikk, som om opplevelsen ikke er gyldig.
Jeg, som aldri har hatt eller brukt en smarttelefon, har vondt for å forstå dilemmaet. Øyeblikkene i livet kommer mot meg på rekke og rad, til tross for at ingen av dem umiddelbart blir formidlet til andre ved hjelp av snap, insta eller whatever. Øyeblikket er mitt. Og det er jeg som opplever det.
Det hender jeg får lyst til å dokumentere ting jeg opplever. Men i de tilfellene velger jeg aktivt forsinkelsen.
I min ungdom drasset jeg rundt på mitt velutstyrte analoge kamera. Mye i mitt liv er dokumentert med den gamle Canon F1’en. Barnas oppvekst. Turer til fjells og på sjøen, sommer som vinter. Ferier. Dagliglivet.
Når jeg tenker tilbake, husker jeg at jeg kjente en egen form for glede ved å måtte vente på det jeg hadde dokumentert. Filmrullen ble innlevert. Det gikk en uke eller to. Så kom bildene.
Forventningen ga meg glede, den fungerte som en slags protest mot umiddelbar behovstilfredsstillelse. Mitt nåværende digitale kamera gir meg riktignok bildet med en gang. Men øyeblikket beholder jeg for meg selv. Jeg er ikke der og da i posisjon til å sende det til noen.
Jeg savner heller ikke å gjøre det.
Vil jeg høre på musikk, går jeg til en hylle i stua. Der har jeg tid til å tenke meg om, og plukker ut noe jeg ønsker å lytte til. Så drar jeg vinylplata ut av et papircover. Legger den på en spiller, og fører pickup-armen over første spor.
Denne forsinkelsen fungerer som et slags hverdagslig, hellig lite tidsritual. Tiden det tar, og så: musikk.
Jeg kunne nevnt flere slike forsinkelser jeg aktivt velger i livet mitt, men jeg tror du har skjønt poenget.
Jeg føler meg selvfølgelig litt rar.
Det ser for meg ut til å være ganske få andre som velger forsinkelsen. Rundt meg, overalt, ser jeg ansikter, fokusert ned på en liten skjerm, med plugger i øret. Går jeg glipp av noe?
Mennesker rundt meg forsøker titt og ofte å presse sin lille skjerm opp i ansiktet mitt. Det skjer stadig vekk: Se! Gøy! Du også!
Men jeg velger altså bort det raske. Jeg prioriterer fremdeles forsinkelsen som en opplevd kvalitet i min hverdag.
Jeg ønsker ikke å fremstå som skeptiker, bedreviter eller moralist.
Poenget mitt er å formidle at det er mulig. Livet uten en smarttelefon går helt fint. Bilen min uten GPS eller smarte kart finner også frem. Det går an å spørre helt analogt etter veien. Fremdeles. Selv om det kanskje går litt mer tid.
Henrik Ibsen sa det en gang sånn: «Last ikke tiden. Havde tiden været større, så var du bleven mindre.»
Henrik Ibsen er min mann.
