NRK Meny
Kronikk

Mistilliten til mediene

Misnøyen med mediene i Storbritannia er stor – og signalene til resten av verden er uheldige.

BRITAIN-HACKING/ Former News International chief executive Rebekah Brooks arrives at the Old Bailey courthouse in central London

Rebekah Brooks, tidligere toppsjef i News International, er en av dem som sto i sentrum for telefonhackingskandalen. Hun står for tiden tiltalt i en større straffesak i forbindelse med skandalen.

Foto: SUZANNE PLUNKETT / Reuters

Hvordan sikre at britene ikke opplever en ny telefonavlyttingsskandale? Hvordan bygge opp pressens troverdighet blant folk flest? Og først og fremst; hvordan etablere en klageordning som har en grunnleggende tillit hos folk, redaktører, utgivere og myndigheter.

Leveson-kommisjonen utredet presseetikkens tilstand i Storbritannia etter at telefonhackingskandalen var et faktum. Et blikk inn i den pågående prosessen i etterkant av at kommisjonens rapport kom ut, etterlater et inntrykk av rot i Storbritannia. «Rot» var også uttrykket The Guardian-redaktøren Alan Rusbridger brukte for å beskrive det hele da han møtte en delegasjon fra WAN/IFRA (World Assiciation of Newspapers and News Publishers) i forrige uke som undertegnede var en del av. Gruppen på rundt 15 personer var på en såkalt «fact finding mission» for å studere forholdene for pressefriheten i Storbritannia. Et i utgangspunktet underlig oppdrag, gitt åstedet for delegasjonens arbeid.

Ønsker uavhengig klageorgan

Delegasjonen møtte representanter og lederne for de store medieorganisasjonene, for dagens klageordning (Press Complaints Commission), for engelske PEN og andre aktivistgrupper, professorer og lærere i journalistikk, parlamentarikere, redaktører og dessuten ledelsen i gruppen Hacked Off som ble etablert i forbindelse med telefonavlyttingsskandalen. Og vi fikk høre ofrene selv fortelle hvordan det er å bli utsatt for en uredelig presse, inkludert avlytting og datatyveri. De fleste av dem delegasjonen møtte, hadde vitnet for Leveson-høringen.

Kongebrevet ble undertegnet i nattens mulm og mørke.

Kjersti Løken Stavrum, Norsk presseforbund

Tross stor uenighet, var samtlige overraskende enige om at Leveson-høringen har vært god; at rapporten er så interessant at alle bør lese de 1800 sidene, ikke kun oppsummeringen, og at Levesons retningslinjer for hvordan et nytt klageorgan skal settes opp er fornuftige. Dessuten presiserte alle: Leveson ønsker et klageorgan uavhengig av myndighetene.

FØLG DEBATTEN: NRK Ytring på Facebook.

Middelaldersk løsning

Derfra starter stridighetene. For ulykkeligvis har regjeringen – i et overrumplende trekk – valgt å gripe til et såkalt Royal Charter, eller kongebrev, som en ramme for det nye klageorganet. Dette kongebrevet har noen svært kontroversielle trekk ved seg, i tillegg til at det ble undertegnet i nattens mulm og mørke av noen få involverte. Kongebrevet kritiseres for å være middelaldersk og slett ingen garanti for medienes uavhengighet slik forsvarerne mener det skal gjøre.

Et kongebrev går utenom parlamentet og direkte til dronningen, og kan kun endres med to tredjedelers flertall i over- og underhuset. Men nettopp dette innebærer at et nytt klageorgan i praksis blir underlagt politikerne. Og, mener kritikerne, politikernes vilje til å kontrollere mediene vil fra tid til annen bli uimotståelig. Leveson-høringen er tross alt den syvende i sitt slag i løpet av 70 år.

I etterkant har få, om noen, britiske medier aktivt støttet The Guardian i Snowden-saken.

Kjersti Løken Stavrum, generalsekretær i Norsk presseforbund

Ifølge Alan Rusbridger strøk dessuten politikerne på sin første eksamen: Etter avisens avsløringer basert på varsleren Edward Snowdens materiale, oppsøkte etterretningstjenesten MI5 The Guardian og sørget for at harddisker ble ødelagt. Ikke av mangel på kunnskap om hvordan man sletter innhold – dataene var kopiert flere andre steder – men som en ren maktdemonstrasjon. I etterkant har få, om noen, britiske medier aktivt støttet The Guardian i Snowden-saken, eller protestert mot politiets inngripen. Begge deler er et uttrykk for en splittet bransje.

Alan Rusbridger

Den britiske redaktøren for avisa The Guardian, Alan Rusbridger, som var sentral i avsløringen av telefonhackingskandalen og Snowden-dokumentene.

Foto: ANDREW WINNING / Reuters

Konkurrende klageorganer

Med et mulig kongebrev som aktiveres idet et klageorgan ber om å bli anerkjent i tråd med de kravene som stilles der, er mediebransjen satt i sjakk matt. Ifølge kongebrevet vil den eller de som lar seg anerkjenne, få klare fordeler. Mens de som velger å stå utenfor, havner i en juridisk villmark og risikerer å måtte dekke sine egne og motpartens saksomkostninger hvis de blir saksøkt – uansett om de vinner eller taper.

Mediebransjen er satt i sjakk matt.

Kjersti Løken Stavrum, generalsekretær i Norsk presseforbund

Pressens opprinnelige klageorgan, PCC, er fordampet. Det sviktet da det gjaldt. Derfra har forslaget til et nytt klageorgan oppstått, kalt IPSO (The Independent Press Standards Organisation). Nok et halvhjertet forsøk fra bransjen, mener kritikerne. Toneangivende medier som Financial Times, The Independent og The Guardian har inntil videre ikke har sluttet opp om denne. I kulissene jobber derfor den tidligere lederen av britiske PEN med et annet klageorgan, kalt Impress, som er helt bokstavtro til Lord Levesons punkter.

Bransjen selv mener den fortjener en sjanse til. På motsatt ytterkant finner man dem som hevder at dette ikke handler om respekt for pressefrihet, men at det er historien om nok en bransje som har kollapset, slik bankene, finansinstitusjonene og matvareindustrien har gjort.

Uheldige signaler

I ethvert demokrati med en fri presse som organiserer sin egen selvdømmeordning – som vi gjør i Norge via Pressens Faglige Utvalg (PFU) – vil det alltid finnes noen som mener at en slik ordning ikke er tilstrekkelig for å få en ansvarlig presse. I alle samfunn er det misnøye med medienes oppførsel, prioriteringer og publiseringer. En selvdømmeordning for klager på klanderverdig presse er medienes egen og derfor selvstendige måte å håndtere denne misnøyen på. Primært fordi ytringsfriheten og pressefriheten ikke til stadighet bør trekkes for retten – men også fordi pressen på grunn at sitt særlige samfunnsoppdrag skal gjøre etiske vurderinger uavhengig av lovens bokstav.

Pakistanske myndigheter vil med interesse registrere at alle parlamenters mor, det engelske, har funnet det betimelig å ta litt kontroll over mediene.

Kjersti Løken Stavrum, generalsekretær i Norsk presseforbund

Så når min pakistanske delegasjonskollega, Zaffar Abbas, redaktør i avisen Dawn, uttrykker bekymring for ståa i Storbritannia, er det fordi han frykter at flere tiårs innsats for en fri presse i Pakistan, skal ødelegges. Slik han ser det, vil pakistanske myndigheter med interesse registrere at alle parlamenters mor, nemlig det engelske, har funnet det betimelig å ta litt kontroll over mediene.

Problemet er at de samme ringvirkningene kan oppstå i flere land og få gehør hos dem som ikke forstår at man får en meningsløs presse hvis den må stå til ansvar overfor de samme politikerne og myndighetene som de er ment å kontrollere. Derfor er vi flere som misliker det rotet som er oppstått i Storbritannia.