Jakob på 3 år bor i fosterhjem fordi foreldrene utsatte ham for alvorlig vold som spedbarn. Han fikk 19 ribbensbrudd. Høyesterett har bestemt at han skal møte foreldrene sine årlig.
Vold mot spedbarn skjer i større grad enn mange tror. I dag fikk vi vite at den tre måneder gamle jenta som har ligget kritisk skadd på Ullevaal sykehus siden romjulen døde søndag kveld. Far har erkjent voldsbruk mot barnet. I forrige uke kunne man lese om en far som er dømt for drap på sin 10 uker gamle sønn.
Samvær, tross alt
Når de minste barna utsettes for vold eller seksuelle overgrep av omsorgspersonene sine, setter det spor selv om barna ikke kan huske volden eller overgrepene.
Barna kan få kraftige reaksjoner rundt senere samvær med foreldrene. Jeg har møtt barn som gleder seg fordi de får gaver og gjør koselige ting med foreldrene, men som blir urolige, mister konsentrasjon og nattesøvn før samværene.
Etter samværene kan de bæsje på seg. For barna som ikke vet hva foreldrene har utsatt dem for, blir slike reaksjoner på traumer som bare kroppen husker, umulige å forstå. Noen tror de er gale. Likevel skal samværene gjennomføres. Det har foreldrene krav på, med mindre barnevernstjenesten fremmer ny sak om forminsket samværsmengde.
Skal foreldre som utøver alvorlig vold eller begår overgrep mot barna sine ha krav på samvær med barna?
Samvær, et svik
Jakob er for liten til å få kjennskap til foreldrenes udåd. Har han det trygt og godt i fosterhjemmet, vil han kanskje møte foreldrene tillitsfullt på samvær. Gi dem klemmer. Ta imot gaver. Når han blir fem-seks år, vil han kanskje spørre hvorfor han ikke bor hos dem.
En eller annen gang får han vite sannheten. Hvordan vil det føles å få vite at de han har sittet på fanget til, nesten drepte ham som baby? Vi risikerer at han både tar avstand fra foreldrene og mister tilliten til fosterforeldrene, som har sendt ham til samvær uten å fortelle.
Det spiller ingen rolle om møtene har skjedd sjelden. Barnet vil like fullt føle seg ført bak lyset. Skal vi påføre dem dette?
Samvær, et gode
Andre barn som bor i fosterhjem kan ha stort behov for kontakt med foreldrene sine. «Annes» far som var aleneforsørger, ble syk og klarte ikke å ha omsorgen for datteren. Før han ble syk var han en kjærlig og snill far. Anne savner ham. Hun treffer ham seks ganger i året.
Høyesteretts dommer i saker om samvær etter omsorgsovertakelse utgjør en ”mal” på tre-seks årlige samvær for barn som er tenkt å bli boende i fosterhjem. Normen kan avvikes, men både nullsamvær og flere enn seks årlige, er uvanlig.
Barn har behov for å kjenne sitt opphav, uttaler barneombudet og høyesterett. Det er jeg oftest enig i, og det er et viktig argument for samvær etter omsorgsovertakelse.
Nytt svik
Men barn som Jakob og andre barn som har opplevd foreldrenes grove vold og overgrep har større behov for ro i livet, etter min mening.
Ro til å heles etter volden de er utsatt for. Tid til å forstå hvorfor de er sårbare og strever, som barn utsatt for så alvorlige lovbrudd oftest gjør.
Jeg mener det ikke er riktig for disse barna å treffe foreldrene før de er store nok til å forholde seg i det minste til deler av hva foreldrene har utsatt dem for, og til å gjøre seg opp en egen mening om de ønsker samvær.
Fosterhjemsplasserte barn som Anne, som har godt forhold til foreldrene sine, må få lov å se dem oftere. Vi må kunne vurdere dette individuelt.
Barn som er utsatt for alvorlig vold eller seksuelle overgrep av egne foreldre, er sviktet på det groveste. Samfunnet skal ikke legge sten til byrden de bærer.
Følg debatten på og
