Psykolog Peder Kjøs har skrevet en kronikk med tittel «Hanekyllinger» på NRK Ytring, der han på ulike måter i hovedsak betrakter, og misbilliger unge menns destruktive bruk av krefter på veien til å bli voksen.
Han har nok enkelte gode poenger og kommer med noen betraktninger det er hold i, men andre fremstår som unyanserte og direkte polariserte. Kjøs blander sammen machokultur og maskulinitet i en grøt og gir gjennomgående et unyansert uttrykk for hvor destruktivt dette er for unge på vei inn i voksenverden.
På leting etter egen identitet
For det første; mye av den sosiale sparringen unge menn gjør (formulert i en polarisert form av Kjøs; «drikke, pule og slåss») kan være en god sosial øvelse for å forstå egen sosial identitet i ungdomstiden, tro på egen sosial mestring, hjelp for å håndtere gryende livsambisjoner og egen indre utrygghet. Dette gjelder både for ungdommen selv og den som opplever at dette er truende. Bøllete oppførsel er de fleste ikke tilhengere av, likevel er det mange måter å være bøllete på.
Akademiske bøller finnes også, men uttrykksformen kan være mindre synlig og ekspressiv og vanskeligere å håndtere, fordi den foregår mer subtilt. Machokulturen finnes godt etablert i akademia også, og mange sider av den er like primitiv som «å pule og slåss», den er bare mer akseptert fordi rammene er definert som mer «vellykkede» og mer «siviliserte».
Kjøs skriver; «jeg lykkes jo godt i vårt likestilte, teknologiske og sosialt krevende samfunn». Vi skjønner ikke helt hvorfor dette fremstår som motvekt til maskuline verdier, som at motvekten til maskulinitet skulle bestå i bedre selvkontroll og sosiale ferdigheter?
Unyttig demonisering
En polarisering som han legger opp til her; med selvkontroll/sosial ferdighet på den ene siden, og maskulinitet på andre siden fremstår ganske banal. Omtrent på nivå med floskelen om at «sterke menn er dumme».
Kjøs legger opp til at «menn må skjerpe seg», «få bedre selvkontroll og sosiale ferdigheter», som om dette skulle være en motsats til maskuline verdier? Videre fremheves det at han selv lykkes i denne utopiske verden, og er redd for menn som er truende, altså «tølpere og grobianer».
I stedet for å demonisere hanekyllingene for på mer eller mindre vellykket vis i å forsøke å håndtere sin egen frykt og strev, i et eksistensielt identitetsprosjekt, tenker vi at det er viktigere å se på hvordan unge menn, som vokser opp med fravær av fedre og fravær av gode mannlige rollefigurer håndterer sosiale arenaer.
Dette vet vi en del om.
Manglende mannlige forbilder
Mye av forskningen rundt dette temaet kommer fra USA, som er definert som verdens fattigste I-land etter Mexico. Både Clinton’ og Bush’ administrasjonen så en sammenheng mellom fattigdom, kriminalitet og fraværende fedre. Dette førte til «the fathers’ act» og «the marriage initiative», som skulle medføre mindre fattigdom og få fedre til å bli værende i forholdet og demed forhindre fattigdom.
Norge har ikke det samme fattigdomsproblemet som USA, men vi kan jo stille spørsmål om hvordan unge gutter håndterer å vokse opp i skilte hjem med fraværende fedre, og en klar overvekt av kvinnelige rollefigurer i barnehage, skole og helsevesen. Hvordan unge menn håndterer egen maskulinitet og kreftene og dynamikken som skjer i et slikt utviklingsprosjekt er langt mer interessant enn om Kjøs blir redd for bøllete gutter eller ei.
Samfunnet har ikke bruk for hanekyllingene og kampviljen deres, mener Kjøs. I et samfunn som i økende grad legger vekt på vellykkethet i akademia, og hvor mange viktige samfunnsarenaer mangler gode maskuline rollemodeller, velger Kjøs likevel å «mobbe» hanekyllingene, snarere enn å forsøke gi et reelt samfunnsproblem en løsning. Vi mener, i motsetning til Kjøs, at vi trenger hanekyllingene og kampviljen deres, men energien og maskuliniteten må kanaliseres over i mer akseptable og samfunnsnyttige former.
Slik vi ser det, kan man ikke se bort ifra at oppvekstsvilkårene i samfunnet tilbyr manglende regulering av guttene, noe som også kan sees som et resultat av inadekvate rollemodeller - og mangel på omsorgspersoner. En slik svikt kan bidra til bøllekulturen, og vi mener derfor Kjøs bommer på kritikken fordi han kritiserer en allerede marginalisert gruppe, altså gutter med kommunikasjons og reguleringsvansker. «Men det hjelper lite å kreve at de tøffe gutta skjerper seg. I hvert fall kan vi ikke bare avvise dem i overlegenhet og avsky», skriver Kjøs.
Men å avvise dem i overlegenhet og avsky, er det ikke akkurat det kronikken legger opp til? I stedet for å forsøke å se ressurser hos hanekyllingene, eller hvordan samfunnet kan gi de unge «bøllene» alternativer, tråkker Kjøs på dem og oppfører seg som en bølle selv.
Vi oppfordrer Kjøs til å være mer nyansert i kjønnsrefleksjonene sine fremover, fordi vurderingene hans raskt bærer preg av overvekt av egne personlige erfaringer, eller mangel på sådanne. I stedet bør han fokusere på vurderinger som baseres på bred og oppdatert kunnskap med et forsknings- og empirisk basert fundament.
Følg debatten: og
